Jeg innrømmer det: Selv jeg kan gjøre feil. For lenge siden, i en helt annen verden, før vi hadde hørt ordet “covid”. Da Corona fortsatt bare var et deilig, leskende øl. Jeg skrev en spalte om slakt og sex, og kom i skade for å omtale Arne Hjeltnes som «kokk». Jeg blanda ham rett og slett med Arne Brimi. Pinlig. Flaut. Gutten på bomtur.
Teksten ble retta opp. Ikke i papirutgaven, selvsagt, men på nett. Hvis du leser den teksten nå (og det burde du selvsagt fortsatt gjøre, jeg hadde noen veldig gode poenger til tross for min kulinariske bommert) så kan du ikke se at jeg gjorde den tabben. Men det burde du kunne.
Til syvende og sist er det et spørsmål om kultur
Nylig skrev NRK om en rekke forslag AUF har til endringer som skal hjelpe unge ut i boligmarkedet. Som motstemme hentet de inn en NTNU-professor som mente forslagene, som blant annet ville medført høyere skatt for utleiere, var svært dårlige. Akkurat slik ble han presentert. Som «NTNU-professor». En faglig stemme. En autoritet.
Problemet er bare at han også er styremedlem og medeier i en rekke selskaper som driver med nettopp utleie. Det er selvsagt ikke dermed sagt at han tar feil. Boligpolitikk er vrient, og ingen vil at leieprisene skal drives ytterligere oppover. Dette er uansett ikke intervjuobjektets feil. Alt ansvaret ligger hos NRK. Hvis de ønsket seg en faglig motstemme burde de funnet én uten kommersielle interesser i å avvise forslagene til AUF.
Selvsagt skal media slippe til politiske motstemmer også, men det fremstår ikke som det NRK prøvde å gjøre her − i hvert fall ikke åpent. Uansett burde de tydelig opplyst om de kommersielle interessene.
Les også: Joe Biden og Donald Trump er begge for gamle for jobben.
Etter klager satte de inn en bisetning om intervjuobjektets dobbeltrolle, og etter hvert også en liten endringsmerknad. Og her kommer vi til kjernen i hva som er galt i norske nettaviser: Det ligger ikke i ryggmargen å synliggjøre rettelser og endringer.
Dette skal ikke (bare) være et angrep på NRK. Her er alle medier, også Dagsavisen, medskyldige. Men viktigere enn å plassere skyld er å fordele ansvar. Jeg ønsker meg et felles dugnadsarbeid for gjennomsiktighet på nettaviser.
Best i klassen i dag er kanskje VG, som i etterkant av den pinlige Bar Vulkan-saken er ganske flinke til å oppgi at artikler har blitt rettet eller endret, og som publiserer alle sine rettelser på en egen nettside. Dette tror jeg er bedre enn noen andre norske nettaviser, men burde egentlig være en minstestandard. Kanskje burde medienes vaktbikkjer også på banen. Hva med et nytt punkt i Vær varsom-plakaten? Det kunne for eksempel lyde: «Korreksjoner må publiseres like tydelig og synlig som feilen».
Denne typen åpenhet og redelighet fra media er viktig, ikke minst på grunn av hvordan vi konsumerer medier i den moderne hverdagen. Vi skanner overskrifter med blikket, vi får KI-genererte oppsummeringer øverst i artikler, og det er som regel bare topplinja som fester seg. Og som alle veit: Det er vanskelig å endre et førsteinntrykk.
La oss ta et banalt eksempel. Mens jeg skriver dette er den nyeste rettelsen hos VG i en sak om at Språkrådet foreslår å innføre noen norske stavemåter på ord vi har fått fra utlandet, for eksempel «tako» og «kava». Språkrådet har foreslått at disse fornorskningene skal bli valgfrie sideformer, og leve sammen med de formene som er vanlige i dag, «taco» og «cava».
Les også: Hvor fucked up er ikke verden når lekebutikker selger sminke til barn?
I VGs opprinnelige artikkel ble det derimot fremstilt som at vi skulle pålegges å bytte skrivemåte. «Språkrådet vil bytte ut taco med tako», sto det opprinnelig. Adios, taco. Det er noe ganske annet enn det Språkrådet faktisk foreslo.
Det er det leserne så. Det er det inntrykket som fester seg. Det er bra at VG skriver en korreksjon, men etter hvert som saken dyttes nedover på forsiden vil langt færre se korreksjonen enn som så det feilaktige oppslaget. De fleste leser bare nettavissaker én gang (om det…), selv når de handler om noe så viktig som den norske fredagstakoen.
Disse mekanismen gjør seg selvsagt også gjeldende i mer alvorlige saker. Saker der feilaktige førsteinntrykk kan skape sinne, frustrasjon eller til og med utgjøre en fare for befolkningen. Da kan det være kjekt å ha et skikkelig system for å rette feil.
Vi klarer nok ikke å endre folks lesevaner, men det er mye vi kan gjøre for å rette opp når mediesaker gir feilaktige inntrykk. For eksempel kan saker med rettelser dyttes oppover på forsidene med en antydning om at saken har vært endret, merknader om at nettsaker er rettet kan flyttes fra bunn til topp av artikler, og rettelsessider som den VG benytter kan godt bli standard. Og langt mer synlige.
Til syvende og sist er det et spørsmål om kultur. Mediene burde være langt mer åpne om feilene de gjør og legge langt mer innsats i å rette dem opp. Til og med de av oss som bare skriver flåsete kommentarer i avisa av og til.