Dette skal ikke handle om utenrikspolitiske forhold. Men om mennesker, egoer og selvbilder. Og om hvordan man kommer til å tenke at jobben jo kan betale for 17.000 dekar med jaktterreng på Hardangervidda slik at jeg kan gjøre det jeg liker aller best − være macho og skyte dyr. Men vi skal likevel fortsette litt i det utenlandske:
I 1944 ble Franklin D. Roosevelt valgt på ny som amerikansk president. Da for fjerde gang. Den store krigspresidenten brøyt med en tradisjon som startet med George Washington, om at to perioder måtte være nok. Washington forsto i 1797 viktigheten av å slippe til nye krefter. I USA skulle man slett ikke ha småkonger ved makta. De var kloke før.
Dette var Stein Lier-Hansens baby gjennom 20 år
Roosevelt døde i april 1945, like etter at han hadde begynt på sin fjerde periode. Men hvis han hadde overlevd og hadde viljen til å stille til valg igjen i 1948, ville ingen kunne motsatt seg. Ingen lov hadde hindret Roosevelt, verdens suverent mektigste mann, krigens store vinner − og særdeles god og varm i trøya − fra å gå for en femte periode.
Dette skremte amerikanerne. Kunne selv en som Roosevelt forandre seg over tid til en tyrann? Motkandidaten hans i 1944, Thomas E. Dewey, sa i valgkampen at gjenvalg for Roosevelt ville utgjøre den største faren for friheten i amerikansk historie. Han problematiserte også presidenten alder. (I dagens kontekst ville Roosevelt jo med sine 62 år vært en pjokk sammenlignet med Biden og Trump.) I 1947 begynte man på lovarbeidet − presidenter kan bare sitte i to perioder. Før det utvikles et ustyrlig, farlig ego. Før han blir for glad i seg sjøl. De var kloke før.
«Jeg savner meg selv», sa Carl I. Hagen året etter at han ga seg på Stortinget i 2009. I 2021 var han tilbake på Løvebakken, der han i egne øyne hører hjemme. Noen vil mene han hører like lite hjemme der som i fylket han er stemt inn fra, Oppland. Men denne uka har han i Klassekampen og på Dagsnytt 18 forsvart verdien av erfaring i rollen som folkevalgt mot SVs Ingrid Fiskaa. Mens Hagen i 2025 vil ha hatt 35 år på Stortinget etter å ha kommet fast inn da Anders Lange døde i 1974, vurderer Fiskaa å gi seg etter 12. Hun mener det burde være nok for alle, og har foreslått en maksgrense på tre perioder på Stortinget.
For noen ville det åpenbart vært en gyllen regel, mens andres tvungne reise hjem fra Oslo ville vært et tap for fellesskapet. Erfaring er åpenbart en fordel når man skal styre et land. Men når tipper det? Når mister man gangsynet og vervet er blitt en jobb? Når er gjenvalg blitt den primære oppgaven, og avstanden til virkeligheten du skal representere, blitt for stor? Blindheten for Stortingets mange selvinnrømmede privilegier kan vel tyde på at for mange, for lenge, ikke helt har evnet å se seg selv utenfra. Det er ikke de ferskeste på Stortinget som har hamret ut regelverket. Hagen selv innrømmer glatt at han møter seg selv i døra. For når han var ung mente han det samme som Fiskaa, det måtte da holde med to-tre perioder.
Men så blir man jo vant med den rollen som stortingsmann, da. Makt og mulighet gjør noe med oss. Prinsippene man har som ung, idealistisk og på vei inn, endres. Det er en besnærende posisjon å sitte på Stortinget. Være på TV, radio og i avisene, der det skjer. Inviteres hit og dit, holde taler og foredrag. Forme landet i sitt bilde.
Da Arbeiderpartiets Jan Bøhler ikke ble nominert av fylkeslaget i Oslo til sin runde nummer fem på Stortinget i 2021, ble det månelyst. Partiet mente at etter 16 år var det viktig og riktig å slippe til nye krefter. Det er jo en slags generasjonskontrakt. Tanken om ikke å være med, ble så svimlende fremmed for Bøhler at han stilte til valg for Senterpartiet. Det gikk gærent.
Å tenke seg en verden uten en selv, det er vondt for oss alle, det. Fornemmelsen av død treffer som en slegge en gang før man begynner på skolen. Det er litt slik tanken må ha vært for Erna Solberg − som med sine ni stortingsperioder er suveren på Stortingets adelskalender de siste 100 årene − da hun i fjor høst begynte å se konturene av at hennes tid gikk mot slutten. Selv innad i Høyre murret det. Det er akk så menneskelig. Men Erna løftet seg over natur og tyngdelov og slo tilbake. Nå venter periode ti og en runde til som statsminister. Minst. Det gjelder å ikke gi opp på topp.
Så når våre toppfolk sliter med å gi seg i rimelig tid, bare tenk hvor uimotståelig fristende det er for dem som opererer i litt mer shady regimer, og som har enda vanskeligere med å se at det prinsipielle også gjelder for dem. Altså å se på politikken som et tillitsverv, som en oppgave man forvalter på vegne av de andre. Justere litt på grunnloven, bare, file litt på stemmetellinga, og fortsette inn i evigheten. Som Putin, Xi og Erdogan. Ingen gir fra seg hovedrollen på «National» frivillig, og den indre stemmen rettferdiggjør helt sikkert − som Hagen og Solberg − egne valg. Heller ikke Biden vet å gi seg, selv om USA prøver å fortelle ham at han er blitt for gammel.
Les også: LO har gode kort på hånda
«L’État c’est moi» − staten det er meg − tilskrives Solkongen, Ludvig den 14. Han sa det sikkert ikke, men sitatet forklarer det kongelige eneveldets makt. «Norsk Industri c’est moi» var kanskje Stein Lier-Hansens valgspråk gjennom sine 17 år som leder for næringslivets mektigste sammenslutning av bedrifter. I tillegg hadde han vært toppleder i Norsk Industris forløper, Prosessindustriens Landsforening. Norsk Industri hadde aldri hatt en annen leder enn Lier-Hansen. Dette var hans baby gjennom 20 år.
Og denne bevisstheten, eller snarere ubevisstheten, gjør noe med selvbildet, med gangsynet og grenseoppgangene mellom mitt og deres. Over tid. Det var dette amerikanerne fryktet med Roosevelt, med presidenter som sitter for lenge, og som får en direktørs indre stemme til å rettferdiggjøre at det er rimelig at 17.000 dekar jaktterreng leies på firmaets regning. Uten styrets og medlemmenes viten. Lier-Hansens historie bør vekke alle styrer − er det vi eller administrasjonen som bestemmer? Styremedlemmer kommer og går, direktøren består. Kanskje burde diskusjonen om politikernes utløpsdato smitte over på nærings- og organisasjonslivet? Den norske tilliten misbrukes slett ikke bare nederst i samfunnet, slik det gjerne framstilles fra toppen.
Vi mennesker er svake, og de fleste av oss er oss selv nærmest. Vi kan alle le av vitsen om at kjerkegården er full av uerstattelige folk, men noen vil innerst inne ikke ta poenget.
Les også: Den russiske helten
Les også: På like fot