Hæ, har du sikkert tenkt de siste dagene. Det mangler norsk melk i butikkene. Vi er ikke så vant til at ting mangler, så det er trolig den første grunnen til at du har rykket til. Hæ?
Men det som har fått enda flere til å riste på hodet de siste dagene, er nok ord som «plan» og «kvoter». Finnes det noen som sitter og planlegger hvor mye melk vi nordmenn trenger? Er norsk landbruk en planøkonomi?
Svaret er egentlig ja. Det er like gammeldags som det høres ut. Og det skal vi være glade for – selv om en samlet høyreside med venner nå prøver å fortelle oss noe annet.
Å fjerne Tine fra regnestykket, vil være en historisk dumhet
Det er kanskje lett å tro siden det finnes flere leverandører å velge mellom når du skal kjøpe melk i butikken, at Tine er et helt vanlig selskap, på linje med for eksempel Coca-Cola eller Orkla.
Men Tine er ikke en normal bedrift. Tine er et kooperativ, en sammenslutning, og eies av de samme menneskene som leverer varer til bedriften. Altså norske melkebønder.
Og Tine er forvalteren av særnorske ordninger som prisutjevningsordningen for melk. Bak det vanskelige navnet skjuler det seg en helt avgjørende mekanisme for norsk landbruk, og for bosetning i distriktene.
Prisutjevningsordningen skal sørge for at bøndene får en gitt pris for melka, uansett om den brukes til ost, drikkes som melk eller blir til pulver, og uavhengig av hvor fjøset ligger. Bønder med større avstand til markedet, typisk en større by eller et befolkningstett område, er helt avhengig av denne ordningen.
[ Lars West Johnsen: Alvorlig-bingo på Stortinget ]
Det er langt mer som skiller Tine fra en «normal» bedrift som Synnøve Finden eller Q-meieriene også, til tross for at de alle driver med melk. Reguleringsselskapet Norsk Melkeråvare, for eksempel, er en del av Tine. Det er Norsk Melkeråvare som beregner melkekvotene og gir bønder beskjed om hvor mye de forventes å bidra med.
Det er Norsk Melkeråvare som har beregnet feil nå. Og dermed altså Tine.
Q-meieriene og Høyre har benyttet seg av årets bommert til å kreve at denne reguleringsmekanismen nå tas ut av Tine og gjøres uavhengig. Det går an å forstå det ønsket – men det er også mulig å se det som en mulighet til å svekke Tine, en brysom aktør for den som synes norsk landbruk er for politisk styrt og lite markedstilpasset.
Om målet er å endre hele det norske landbrukssystemet, er det en god idé å svekke Tine. Det er det mange nok som gjerne vil. Det er mange som drømmer om en liberalistisk økonomi med åpne grenser, ingen toll og et norsk matfat basert på import.
Det er legitimt, selvsagt. Men Dagens Næringsliv viser, ufrivillig, hvorfor det er en dårlig idé i en leder denne uka. «Det er ikke tilfeldig at vi aldri går tom for avokado», skriver avisa, som et argument for at import og åpne grenser er veien til lykke. Det finnes som kjent lite norskprodusert avokado.
DN glemmer at avokado er blitt et satsingsområde for mexicansk narkokartell. Vi går ikke tom for avokado, men prisen for at den kommer fram, kan være veldig høy.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Nei da, det er ikke vår feil at narcos kriger om avokadoen. Vi importerer gjerne avokadoen vår fra andre land enn Mexico, dessuten. Men eksempelet tydeliggjør én ting: Vi kan ikke kontrollere vekstforholdene i andre land. Eller arbeidsforholdene, eller bruken av kjemikalier.
Kritikerne har helt rett: Norsk Melkeråvare bommet med kvoten. Det er ikke bra, og spesielt ikke når vi vet at noen bønder har fått straff for overproduksjon.
[ Norge mangler melk, egg og poteter – minister kaller inn Tine og Nortura til møte ]
Men det er viktig å huske i alt bråket: Det er snakk om at vi må importere totalt én – 1 – prosent av det norske forbruket av melk framover. Det er faktisk ikke så veldig dramatisk. Akkurat nå klarer ikke Tine å levere all melk nasjonen trenger – men å gå derfra til å hevde at vi ikke trenger verken Tine eller reguleringsmekanismer, er å slå kalven ut med råmelka.
At vi importerer én prosent av behovet i et unntaksår er knapt et argument for å slutte å produsere melk lokalt i Norge.
For det vil være den ytterste konsekvensen av å sette ned importtoll og svekke Tine. Q-meieriene gjør en god jobb som konkurrent til Tine – i sentrale strøk. Men det er Tine som sørger for at det produseres melk i grisgrendte strøk.
[ Kjell Werner: Profitt, avlat og matpriser – dagligvarebransjen gir ikke ved dørene ]
Det kan man mene er unødvendig, selvsagt. Men om bonden forsvinner, blir også læreren borte. Og kjøpmannen og brannmannen og hjørnesteinsbedriften. Til slutt er bygda død. Da er vi som Sverige, med en avfolket glesbygd.
Og vi importerer kjøtt fra områder som bruker mer antibiotika enn godt er, og er hundre prosent avhengig av gode handelsforbindelser og godt handelsklima. Det, burde vi har lært av de siste årene, er ikke gitt at vi har.
Det er mulig å ønske seg et slikt landbruk. Men jeg vet følgende: Jeg vil ikke dit.
Det er mye som er galt i norsk landbruk. Bonden tjener for lite, inkludert melkebonden. Tine burde betale sine eiere mye mer per liter melk. Da ville fleksibiliteten til melkebonden vært større og denne situasjonen kunne kanskje vært unngått.
[ Kjetil Staalesen: Bruk penga til strømstøtte smartere ]
Vi er dessuten på full fart inn i et stadig mer «effektivt» og dermed industrielt landbruk med få og store aktører, på bekostning av mangfold og spredt bosetning.
Det aller største problemet i en usikker verden er likevel vår avhengighet av land vi ikke kan påvirke. Vi har en selvforsyningsgrad justert for fôr på rundt 40 prosent. Med andre ord: Vi klarer oss ikke uten soya fra Brasil.
Regjeringen jobber, om enn langsomt, mot et mål som bare for fem år siden var en slags rødgrønn utopi: At vi skal ha en selvforsyningsgrad på 50 prosent, justert for fôrimport. Det fordrer mer utmarksbeite i Norge og mindre norsk soyaproduksjon i Brasil. Det vil gjøre oss mindre sårbare den dagen soyabåten plutselig ikke ankommer fra Brasil.
Å fjerne Tine fra regnestykket, slik mange nå prøver seg på, vil være en historisk dumhet. Det et mulig, for all del. Vi må jo ingenting, vi trenger ikke engang holde oss med bønder.
Men om det er dit man vil, er det veldig pussig å hisse seg slik opp over én prosent import av melk. Det er nesten som om noen skulle ha interesse av å lage storm i et melkeglass.
[ Tine varsler produktgjennomgang etter kritikk ]
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien