«Kom og hør, det er like før jorda er død», synger den norske folkpop-kvartetten Valkyrien Allstars i låta «Alt går an å la vær’», samstemt med FN-general António Guterres, miljøbevegelsen og en haug av forskere.
FNs klimapanel sendte jordas befolkning og dens ledere en «siste advarsel» med sin klimarapport i 2023, kalte rapporten en overlevelsesguide for menneskeheten, og varslet om at vi har bare syv år på å nå 1,5-gradersmålet. Og det var i fjor.
Så lite kult var det med venstresidens moralske pekefinger i siste valg, at ungdommene heller stemte på en fyr som erklærte Greta Thunberg-generasjonen for død.
I 1971 var «earth overshoot day», dagen da alle jordas ressurser var brukt opp for året, i slutten av desember. I 2023 var ressursene for året brukt opp i midten av juli.
De siste 50 årene med økonomisk vekst har hatt sin pris i bruk av naturressurser. Det har gjort at vi også har mistet bortimot sytti prosent av verdens dyreliv. Elver tørker ut. Skoger brenner. Økosystemer forsvinner.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/VFBYWPTDTFAJJIC5CLDAJPDNWM.jpg)
I romjula kunne vi lese på NRK om Lisa Magnussen Løvgren som har valgt en annen vei: Å gå ned i både lønn og timer, for å leve annerledes. Lisa gikk fra fulltidsjobb til to små ekstrajobber. Hun tjener mellom 5000 kroner og 18.000 kroner i måneden. Det er ikke til å leve av, med mindre man bor i det byøkologiske forsøksprosjektet Svartlamon i Trondheim, med svært lav husleie, noe Lisa gjør. Hun er opptatt av bærekraft, og mener hun tvinger seg selv til mindre forbruk.
Svartlamon har vært et foregangssted, en plass å la seg inspirere av, en modell å faktisk lage politikk ut fra i mange år, uten at det har skjedd.
DN presenterte oss for en annen gjeng i jula: «Fire-bevegelsen»: «Fire» står for «financial independence, retire early»: Folk som tar grep for å bli økonomisk uavhengige på individnivå ved å spare så mye man kan og investere i det evig økende kapital- og eiendomsmarkedet. «Fire» fikk Kristin Clemet til å kvesse pennen. Her skulle ingen få lov å jobbe mindre, nei.
Lisa på Svartlamon er nok nærmere løsningen for framtida enn «Fire» er. Men metoden hennes er fagbevegelsens død. Det er bra å la vær’, men det lønner seg best å gjøre det i fellesskap. Vi kan begynne med nedvekst gjennom lønnsoppgjørene – uten å gå ned i stillingsprosent.
[ Jo Moen Bredeveien: Det globale sør kan ikke redde oss ]
Tar man til orde for nedvekst, redusering av forbruk og omfordelende politikk, skal det ikke mye til før de mest kapitalismereligiøse begynner å rope om Sovjetunionens kollaps og hele den pakka. Det er aldri kult å være festbremsen som forteller at vi må fly mindre, redusere materialbruk, og ned i produksjon. Så lite kult var det med venstresidens moralske pekefinger i siste valg, at ungdommene heller stemte på en fyr som erklærte Greta Thunberg-generasjonen for død.
Smith minner oss på at om vi fortsetter som vi gjør nå, kommer samfunnet til å kollapse.
Men hva om nedvekst faktisk ikke er en festbrems, men tvert om det som beriker livene våre? For nedvekst er ikke nødvendigvis det samme som «økonomisk nedgang». Som Lisa på Svartlamon sa til NRK, så satt latteren løst og høyt etter at hun «brøt ut».
Tone Smith, samfunnsgeograf med doktorgrad i økologisk økonomi, sier til NRK at evig vekst er helt urealistisk, og at om resten av kloden hadde matchet forbruket til oss nordmenn, hadde vi trengt tre jordkloder. Smith minner oss på at om vi fortsetter som vi gjør nå, kommer samfunnet til å kollapse.
Smith er en av forfatterne av boka «Økonomisk tenkning», gitt ut av Rethinking Economics Norge – en bevegelse som jobber for pluralisme i den økonomiske tenkningen og demokratisering av den offentlige debatten om økonomiske spørsmål. I «Økonomisk tenkning» presenterer de alternative økonomiske modeller.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/K4QFMOODTNACBDO7DAQMKQYPV4.png)
Kritikken til Rethinking Economics er at nyklassikerne innen økonomifaget, altså modellene vi styrer ut fra nå, ikke forholder seg til virkeligheten. I nyklassikernes verden finnes bare forbrukeren og produsenten. Naturen er en statist. Fokuset er profitt- og nyttemaksimering. Og kritikken er nok berettiget: Hadde vi hatt modeller som satte naturen i fokus, så hadde vi naturligvis ikke hatt klimakrise.
Smith argumenterer derimot for økologisk økonomi – en modell som forholder seg til at økonomien er en del av en større helhet, nemlig biosfæren. Den forholder seg til at naturen har egne uavhengige lover og grenser, og at det derfor finnes grenser for vekst.
Idéen om grønn vekst er en større bløff enn «trickle down economics» og «rusfritt arrangement»
Og det skulle bare mangle at denne modellen nå blir diskutert. Både produsenter som bedrifter og forbrukere som husholdninger blir ganske ubrukelige om de ikke får luft og rent vann.
WWF oppfordrer oss til mer sirkulær økonomi, altså mer gjenbruk, ombruk, gjenvinning og reparasjon, med fokus på natur i sentrum og som holder produksjon og forbruk innenfor jordas tålegrense.
[ Lars West Johnsen: Helse Nord uten styring ]
Nå trenger vi en høylytt debatt om nye økonomiske modeller, som FNs klimapanel har etterspurt i en årrekke. Nedvekst og økologisk økonomi må kunne bli diskutert i alle debattflater, når vi ser naturødeleggelser og klimakatastrofer, krig, fattigdom og hungersnød på direkte-TV, samtidig som de 1 prosent rikeste blir mektigere og forbruker mer enn noen gang.
Også de som fortsatt ønsker kapitalismen som system, burde kunne diskutere negative sider ved den, slik at vi kan reformere den til å spille på lag med natur og mennesker.
Idéen om grønn vekst er en større bløff enn «trickle down economics» og «rusfritt arrangement»: Det er ikke mulig å bare bytte ut fossil energi med fornybar energi, og tro at det vil løse klimakrisa. Produksjon og forbruk må uansett ned – også uten fossil brensel.
Derfor er det på høy tid at LO og NHO diskuterer nedvekst. Vi må jobbe og forbruke mindre for å berge vår egen eksistens. Alt går an å la vær’, som Valkyrien Allstars sang.