Det er et godt tegn, for når man ser alle nominasjonene på årets Idrettsgalla er det en følelse av metthet som slår inn. Den ene voldsomme prestasjonen slår den andre i hjel. Og det preger nok avstemningen også. Maren Lundby avsluttet 2023 ved å legge opp. Dette var en takk for innsatsen i og utenfor arenaen.
Hun er folkets yndling. Hun ble årets forbilde på Idrettsgallaen i 2020 og årets navn i 2021 og altså 2023. I takketalen sa hun at hun også lekte seg med sportene fotball og golf og syntes det var uvirkelig at hun slo Erling Braut Haaland og Viktor Hovland. Hun slo dem ikke i sportslige prestasjoner, men i en sammensmelting av forbilde, pioner, topputøver og målbærer av verdier som er grunnlag for hele idretten. Erling Braut Haaland snakker sjelden til folket, ei heller Viktor Hovland (som ble årets forbilde), for de lever i en helt annen verden enn hverdagen i norsk idrett. Men de er bevisst sine røtter.
Der slår jenta fra Toten gjennom som en fellesnevner for det idrett handler om. Folkelighet, verdikamp og seriøs satsing som gir resultater. Hun avsluttet med VM-sølv i en idrett som ikke passet henne lenger. Hun har vært åpen om vektproblematikken som særlig hoppsporten sliter med.
Idrett handler om deltakelse og å bli sett og dette jobber Adnan Naeem med hver dag i Romsås Idrettslag, noe som ga ham ildsjelprisen. I våre øyne er denne den viktigste prisen ved alle gallaer og han fronter et korps av overkvalifiserte kandidater. Uten de frivillige stopper denne bevegelsen. Og det var samtlige i salen i Trondheim Spektrum klar over da de ga ham stående applaus.
Juryens hederspris er en årlig diskusjon og Cato Zahl-Pedersen er en like verdig vinner som Marit Breivik var i fjor. I sosiale medier etterlyses prisen til Johan Kaggestad, en pioner både i treningsfilosofi og formidling som ingen i norsk idrett kan matche. Hvorfor ikke skape en ærespris til han? Også det ville smeltet folket. Men den muligheten fikk vi ikke. Birgit Skarstein holdt kveldens mest innholdsrike takketale om lagene som står bak enkeltutøverne. Johan Kaggestad tilhører det laget.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GHXQDUGGM5BBVBTJV7H4BJ3DMY.jpg)
Sissel Kyrkjebø minnet oss om at det snart er 30 år siden hun sang “La ilden lyse” på Lillehammer, og vi kan fastslå at noen utøvere blir bare bedre med årene. Mimrebildene fra OL i 1994 minnet oss om en annen tid, rett etter at det norske toppidrettseventyret begynte. Siden har det eksplodert i store verdensidretter og selv vintersport sliter med oppmerksomheten. Men om et drøyt år er det ski-VM i Trondheim som skal prøve å skape en ny norsk vinterfest. Men hjelper det å vinne der for å få priser på Idrettsgallaen i 2026? Det er langt fra sikkert. Ingen av fjorårets gullvinnere fra VM på ski i Planica fikk noen pris denne gangen. Slik har norsk idrett blitt.