Kommentar

Alle løper fra ansvaret

Midt i arbeidet med å gjenopprette tilliten til politikerne, fortsetter politikerne å undergrave tilliten.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter to års sammenhengende krise for norsk politisk kultur nærmer vi oss det store oppgjøret.

En prosess som har dratt våre toppolitikere gjennom ei søle av pendlerboliger, etterlønn og reiseregninger, og som toppes med inhabilitet, nepotisme og aksjespekulasjon, skal nå inn i et sluttspill i Stortingets kontrollkomité. 7. november er det finale og høring på Stortinget.

Det pussige er at ingen av maktmenneskene som habilitetssaken springer ut fra, innrømmer noen som helst skyld. Evnen til å akseptere sitt ansvar er null. Viljen til å være del av løsningen er ikke-eksisterende. Når det kjempes for det «store vi» og integriteten i norsk politikk, er noen av våre fremste tillitsvalgte nå mest opptatt av lille seg.

Det pekes på departementet. På systemet. På ektemannen

Det uselviske virker å høre til fortiden i norsk politikk. Å ta en for laget, er ikke lenger del av repertoaret. Ansvar er erstattet med ansvarsfraskrivelse. Det pekes på departementet. På systemet. På ektemannen.

«Erna Solbergs sak har bidratt til å svekke tilliten til oss politikere ytterligere», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han mandag skulle begrunne hvorfor han måtte gi utenriksminister Anniken Huitfeldt sparken. Han ser de prinsipielle parallellene mellom de to politiske tungvekternes saker. Det er sterke ord fra en ellers moderat mann, som innser at habilitetsskandalen som nå rir norsk politikk, er dypt skadelig.

Anniken Huitfeldt har rituelt gjort alt riktig. Hun innrømmet skyld, la seg flat, skammet og beklaget seg, og sa hun tok ansvar. Ved å bli sittende. Men etter at Solberg-saken kom som en rakett inn fra høyre, forandret alt seg. Retretten fra Utenriksdepartementet var alt annet enn ryddig. Hun skapte mye støy på vei ut døra. Huitfeldt ville ikke gå av, sa Støre. Altså, Huitfeldt var ikke reelt villig til å ta det politiske ansvaret for at hun hadde gjort grove habilitetsfeil.

Samme dag som statsminister Støre skulle offentliggjøre sine fem nye ansikter og hele nye sju statsråder i sin regjering, og sette etterlengtet fart på Arbeiderpartiets prosjekt, gikk avgått kulturminister Anette Trettebergstuen ut med full kraft i Dagens Næringsliv mot sin tidligere sjef. Trettebergstuen sa at Støre snakket usant da han i juni ved hennes avgang hevdet at hun hadde fått advarsler fra eget departement om inhabilitet ved utnevnelse av venner i posisjoner og verv. Hun har endt i ordkrig med egen partileder.

«Jeg er flau, jeg er lei meg, jeg skammer meg over å ha satt meg selv i denne situasjonen her. Men mener det er riktig å ta konsekvensen av mine brudd», sa hun til pressen da hun gikk av i sommer.

Trettebergstuen er ikke lenger like ydmyk. Men peker på departementet.

Noen korte ferieuker etter Trettebergstuens fall, veltet en enda større bauta i Senterpartiet. Partiets nestleder Ola Borten Moe ble tvunget ut av regjeringen etter avsløringer av store aksjekjøp. Han innrømmet habilitetsbrudd: «Dette er en utrolig pinlig sak. Det er en alvorlig sak. Det gjør at det kan stilles spørsmål ved min integritet som statsråd. Det er en situasjon jeg veldig gjerne skulle unngått og jeg beklager det her på det aller sterkeste», sa Borten Moe til NRK 21. juli.

Nå sier han noe annet. Til kontrollkomiteen skriver han denne uka: «Oppsummert ville jeg nok i dag, med det jeg nå vet, vurdert erkjennelsen av egen inhabilitet annerledes enn jeg gjorde 21. juli i år», skriver den tidligere statsråden.

Borten Moe er ikke lenger like ydmyk. Men peker på systemet.

Og mens vi snakker om ydmykhet og personlig ansvar. Erna Solbergs inhabilitetssak er så enorm, så dyp og alvorlig. Håndteringen etterlater seg en rekke spørsmål om trenering og manipulering. Og selv denne uka, uke sju i føljetongen om hennes manns aksjekjøp, er det kommet nye avsløringer og nye saker der Erna Solberg som landets statsminister kan ha vært inhabil. Omfanget er ennå ikke kjent, men vi vet at hun har fått, men avvist, flere oppfordringer fra eget embetsverk om å vurdere egen habilitet. Null problem, har Solberg meldt tilbake.

På spørsmål fra NRK om Huitfeldts avgang øker trykket på henne, svarte Solberg at det ikke endrer realitetene i saken: «Det som har skjedd, har skjedd, og jeg skal oppklare de spørsmålene kontroll- og konstitusjonskomiteen har. Men jeg er ikke statsminister, jeg sitter ikke i regjering, jeg leder Høyres organisasjon og da er det som jeg har sagt hele tiden, opptil Høyre å vurdere om det er et pluss eller minus for partiet».

Erna Solberg huser ikke en tanke om hva hennes egen sak og rolle har å si for opplevelsen av tillit i det norske samfunnet til våre fremste politikere. Hun skal slett ikke være med på noen dugnad for tilliten. Og Høyres partileder later ikke til å ta det ansvaret hun kan ta selv, nemlig å velge å gå av som partileder. Hun slår ut med hendene, peker på mannen − «Sindre har ikke vært ærlig med meg» − og overlater ansvaret for sine egne grove habilitetsbrudd til partiet.

Kontrollkomiteens Audun Lysbakken (SV) sa denne uka til NRK at «folk må se at de på toppen tar ansvar». Det blir ikke mer «på toppen» enn Erna Solberg. Åtte år som statsminister. Landets mektigste menneske. Tidenes lengstsittende leder av Høyre. Men Solbergs mål virker fortsatt å være å «oppklare sin sak» og få siste ordet. Solberg virker ikke å dele Lysbakkens perspektiv og opplevelse av dypt alvor.

Lysbakken snakker om å gjenreise kulturen for å ta politisk ansvar, som han mener har forvitret i norsk politikk. Erna Solberg er mest opptatt av å redde sitt eget skinn, og dessverre for regjeringspartiene så er hun i godt, tverrpolitisk selskap. Sammen bidrar de til å fordype tillitskrisa til våre folkevalgte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen