Det siste året har Midtøsten gått fra konflikt og krig til normalisering og samarbeid. Gjennombruddet kom i mars, da normaliseringsavtalen mellom Saudi-Arabia og Iran ble inngått, med Oman og Kina som fødselshjelpere. Deretter har en rekke kontakter og avtaler blitt inngått mellom statene i regionen, for første gang på aldri så lenge. Men med ett ble fortsettelsen uviss.
På sensommeren ble det også fart på samtalene om normalisering mellom Israel og Saudi-Arabia, med USA som pådriver. Saudierne stilte flere vilkår, bl.a. en håndfast sikkerhetsgaranti fra USA. De fikk en forsikring om amerikansk støtte i 1974, som var god nok den gangen, men i det siste er tilliten til USA betydelig svekket. Nå er det bråstopp.
Hamas kan åpne en ny front på Vestbredden
Mange kommentatorer mener at når Hamas slo til nå, var det blant annet for å torpedere disse samtalene. Normalisering og felles front mot Iran sto høyt på den amerikanske ønskelista, så da krigen kom var det nærliggende å peke på Hamas og Iran. Men Hamas er i all hovedsak drevet av andre forhold: Utmattelse, fortvilelse og sinne over okkupasjonsmaktens framferd; økende vold fra den israelske forsvarsmakten og bosetterne på Vestbredden; og en stadig sterkere følelse av at omverdenen ignorerer og glemmer dem.
[ Støre skulle rydde i egne rekker. Men har skapt mer rot ]
Wall Street Journal mente å vite at Iran var direkte involvert, men amerikansk etterretning deler ikke den oppfatningen. De har fortsatt ikke bevis for at Iran deltok i planleggingen av angrepet. Klart nok har iranerne støttet Hamas med våpen og opptrening, men de har samtidig gjort det klart at Hamas står på egne bein når de igangsetter militære aksjoner. Det er ikke så enkelt som at Hamas er Irans stedfortreder. Dette er viktig med tanke på opptrappingsfaren.
Hamas kan åpne en ny front på Vestbredden. Der er minst 250 palestinere drept i år, og nybyggerne herjer i ly av Gaza og beskyttes av den israelske hæren. Israel vil unngå flere fronter. Hezbollah har rørt på seg, rent symbolsk, men etter hvert som slagmarken blir blodigere kan det bli vanskelig å holde seg i ro. Det kan det bli for Iran også, men for dem er Hezbollah og militsene i Syria og Irak deler av det framskutte forsvaret mot angrep fra Israel. Dette scenarioet er ikke påtrengende i øyeblikket, men kan bli det lenger fram i tid. Derfor er årelating nå neppe i deres interesse.
Uttalelsene fra Iran har vært sprikende og til dels provoserende, men vage. De går så langt de kan i ord uten å forplikte i handling. Regimet er fortsatt en rasjonell utenrikspolitisk aktør, begredelig innenrikspolitisk atferd til side, så forhåpentlig vil de mane Hezbollah til forsiktighet. Derfor er ikke opptrappingsfaren så stor som mange vil ha det til, men brutaliteten i det israelske felttoget kan sette forsiktigheten til side.
[ Tut og kjør-politikk på sitt verste ]
USA har nettopp sendt hangarskipsgruppe nummer to til Middelhavet for å støtte Israel og hindre opptrapping av krigen. Hvilke tenkelige hendelsesforløp de er ment å forebygge, er uklart. De militære relasjonene i området er asymmetriske så det holder: Slik sett topper det høyteknologiske amerikanske nærværet det Israel har mye av fra før. Kanskje er det uklart for amerikanerne også. USA har lang tradisjon for å ankre opp hvor det er konflikt og krig for å synliggjøre sin makt, så hangarskipene kan ha blitt sendt på automatikk.
De fleste arabiske regjeringene avstår fra direkte støtte til Hamas, men understreker at det som har skjedd er en direkte konsekvens av Israels politikk. Qatar tilskriver Israel all skyld. Iran, Syria og Hezbollah støtter Hamas. I den arabiske gata har støtten til Abraham-avtalene − som normaliserte forholdet mellom Israel og Emiratene, Bahrain, Marokko og (delvis) Sudan) – avtatt i det siste, og nå er det ny fart i støtten til palestinerne.
Den første reaksjonen fra Saudi-Arabia rettet også oppmerksomheten mot Israels okkupasjon og minte om den «systematiske provokasjonen» mot de religiøse helligdommene. Kongedømmet er beskytter av de tre hellige stedene – Mekka, Medina og Al Aqsa – og har gjort dette til en del av sin identitet. Kronprins bin Salman behøver ikke å lytte til egen befolkning, men han bryr seg om Saudi Arabias lederposisjon i den arabiske verden. Blant annet derfor er normalisering med Israel blitt uaktuelt.
En normalisering kunne hatt flere oppsider, men felles sak mot Iran kan USA og Israel bare glemme. Det er uforenlig med Saudi Arabias avtale med Iran, som også Kina har underskrevet. Kronprinsen sprer sin avhengighet på mange andre for å redusere sin sårbarhet og øke sitt handlingsrom. Han forstår hva geopolitikk for mellomstore stater innebærer.
[ Gud i Midtøsten ]
Hva sier de andre stormaktene? Kina, som har blitt den økonomiske dominanten i Midtøsten, synes å mene at det bare fins skurker og ingen helter i denne historien. De kritiser ikke Israel, men mener palestinerne bør få sin egen stat og kan slutte seg til enhver løsning partene blir enige om. Russerne samarbeider både med Israel og Iran og balanserer mellom dem. De balanserer internt også, Kreml et hakk på den israelske siden og Utenriksdepartementet på den arabiske. I India ble Modi den første til å besøke Israel i 2017, men han besøkte ikke palestinerne. India kjøper mye militært utstyr fra Israel. Det er nærliggende å se nasjonalisten Modis front mot muslimene i eget land i sammenheng med hans avmålte holdning til muslimene i Palestina. Utenriksdepartementet balanserer bedre mellom partene. Også India er rede til å akseptere en palestinsk stat.
Angrepet 7. oktober ble Israels 9/11. Etterretningsfadesen kan best sammenlignes med Yom Kippur-krigen for 50 år siden. Det angrepet ble heller ikke fanget opp av etterretningen. Golda Meir var en sterk leder den gangen, men fadesen ble begynnelsen på slutten for henne. Om ikke lenge må Netanyahu også gå, for mangelen på varsling er knapt til å forstå.
I øyeblikket er dette det eneste som med tilnærmet sikkerhet kan sies om sluttspillet, når den dagen kommer.