Flere land i Nato argumenterer nå for å donere tyngre våpen til Ukraina. USA har allerede gitt klasevåpen. Danmark og Nederland har valgt å donere F-16-fly. Statsminister Jonas Gahr Støre dro til Kyiv for å feire den ukrainske nasjonaldagen forrige uke. Med seg hadde han lovnader om F-16 fra Norge. Det er bare et tidsspørsmål før andre vestlige allierte også vil donere moderne jagerfly til Ukraina og andre former for tunge våpensystemer.
Tidligere lå det en viss uenighet i alliansen om hvor tungt man skulle støtte Ukraina før det ble antatt at man kunne bli direkte part i krigen. Flere land har nå valgt å se bort fra dette.
Statsledere har begynt å bekymre seg for neste valg
Det som for ett år siden var en helt urealistisk tanke, nemlig å gi vestlige fly til et land som ligger i åpen krig mot Russland, skjer nå med full overbevisning.
Det er flere grunner til at dette skjer nå. Hensynet til forsvaret av Ukraina er den mest åpenbare av dem.
En annen viktig årsak er at flere vestlige ledere vurderer at det er viktig å få en raskere avslutning på krigen, fordi de sekundære konsekvensene av krigen merkes i mange land i form av energikrise, inflasjon og migrasjon. Her hjemme merker vi hvordan rentene, drivstoffprisene, matprisene og strømprisene har gått opp uten at lønnsnivået har økt tilsvarende. Vi har også eksempler på tapte næringsmuligheter, spesielt i Nord-Norge, hvor det har vært stor debatt om Norge skal stenge de tre siste havnene i Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø for russiske skip. Enn så lenge har de vært åpne. De langsiktige implikasjonene av Russlands krigføring for Norge, som naboland, har tatt tid å fordøye og begynner først nå å gå opp for oss.
[ Magnus Forsberg: Ord betyr noe − selv i politikken ]
Statsledere i demokrati må forholde seg til valg hvert fjerde år. Flere har begynt å bekymre seg for neste valg i sine respektive land. Senere i høst er det parlamentsvalg i Nederland og Polen, to viktige donorland for militært materiell til Ukraina. I januar er det presidentvalg i Finland. Slovakia velger ny president i mars. Utover våren og sommeren er det også parlamentsvalg i land som Litauen, Romania og Moldova – de to sistnevnte er under sterkt press fra prorussiske politiske krefter. Et presidentvalg i USA i 2024 lurer også i horisonten. Det er heftet mye usikkerhet i europeiske og amerikanske sikkerhetsmiljøer til hvordan den europeiske krisen vil forvaltes av en eventuell ny amerikansk president.
Tiden er på Russlands side i krigen, sa blant annet forsvarssjef Eirik Kristoffersen under en debatt under Arendalsuka. Putin gambler på at europeiske statsledere har dårlig tid. Den russiske presidenten slipper å forholde seg til et fritt og uavhengig valg. Det finnes bare plass til en person på toppen i Russland. Og det er Putin.
Russland har som mål å splitte opinionen rundt den vedvarende støtten til Ukraina som finnes i Vesten. Mer tid vil gjøre det lettere for Russland å sette ulike deler av befolkningen opp mot hverandre: Russland jobber også med å forsterke splittelsene i allerede betente konflikter i Europa, som energikrise, skyhøy inflasjon og det grønne skiftet fra fossil energi til vind og sol. Dette er konfliktlinjer som er så kraftfulle at vi potensielt kan få et Europa som det blir vanskeligere å regjere framover, og som baner vei for mer ytterliggående krefter. Russlands tanke bak en slik strategi er å gi inntrykk av at personer og politikere som er brennende opptatte av egne konflikter hjemme, ikke støtter Ukraina i tilstrekkelig grad, og omvendt: De som er opptatt av å støtte Ukraina, evner ikke å ta utfordringene på hjemmebane på alvor.
[ Lars West Johnsen: Verken Arbeiderpartiet eller Høyre har råd til å tape Oslo ]
Om man skal følge logikken om at tiden er på russisk side og at Russland kommer til å gjøre det de kan for å styrke splittelsene i Vesten, gir det mening at europeiske statsledere nå ivrer for å gi tyngre våpen til Ukraina, nettopp for å få en raskere avslutning på krigen.
Mange europeiske politikere mener også at krigen i Ukraina er en ideologisk kamp mellom demokratier og autokratier, og at våpenstøtten må trappes opp for å forsvare det liberale demokratiet. Altså ligger det både en verdimessig og en egennyttig motivasjon i bunn for det som nå skjer.
I en tid hvor demokratier er under aktivt press globalt ses det på som ekstra viktig å bidra til den demokratiske frihetskampen også hjemme i Europa.
[ Jonas Bals: Om du er en tyrann, frykter du ukrainerne ]
I Norge har vi vedtatt et Nansen-program. Kort fortalt har et bredt flertall på Stortinget blitt enige om en femårig støtte på 75 milliarder kroner for Ukraina. I tillegg er det vedtatt ekstrabevilgning til utviklingsland på fem milliarder kroner for 2023, siden krigen i Ukraina fører til økte priser på mat, kunstgjødsel og energi. Disse pengene går til land som er særlig rammet av konsekvensene av krigen. En medisin mot polarisering er tverrpolitiske forlik. Vi har vist gjennom dette femårige støtteprogrammet at Norge står skulder til skulder ved Ukraina, gjennom finansiell, humanitær og militær støtte – selv om det skulle blåse opp til innenrikspolitiske konflikter som det kunne være fristende å slå politisk mynt på.
Slik henger tillit, sikkerhet og demokrati uløselig sammen. Om Russlands hybride krigføring lykkes vil det bli mye vanskeligere å utvikle politikk. Derfor trenger vi flere tverrpolitiske forlik om mange viktige saker, som vi så med Nansen-programmet, i årene framover.
Russland satser på at krigen i Ukraina blir så lang, og de politiske og økonomiske konsekvensene så store, at europeiske statsledere blir tvunget til å kutte i støtten til Ukraina. Den eneste måten å øke sannsynligheten for at Ukraina seirer, er ved å kombinere våpenstøtte med arbeid for å bygge større forsvarsvilje hos sivilbefolkningen i Europa. I dag handler dette mest om ukrainsk forsvarskamp. I morgen bør det også handle om å styrke og sikre den europeiske sosiale og økonomiske motstandsdyktigheten.
[ Stian Bromark: Vi er gode til å fikse problemer. En dag må vi slutte å lage dem. ]