Vitsene har sittet løst i hovedstaden de siste dagene. Oslo-folk har kikket opp, trukket på skuldrene og langt på vei fortsatt som før. Kafélivet har gått sin gang, konserthusets filharmonikere har gått ufortrødent på jobb med tversover og festivalfolket har fått sitt på Øya. Var det alt du hadde, «Hans»? Vi følte oss nesten snytt. Vi har knapt måttet bytte sokker og vinkjellerne har vært intakte.
Ja, selv eksstatsminister Erna Solberg kostet på seg litt letthet da hun sammenlignet Oslos møte med Hans som en høyst vanlig høstdag i Bergen. Hun hadde jo rett. Det var ikke en nedlatende kommentar, det var jo sannheten. Vannstanden økte i Akerselva og det gikk rykter om forsinkelser på 37-bussen, men det var nærmest falsk alarm.
Skal man først peke på politisk impotens, bør det pekes andre steder
Hadde hun sagt det samme om Drammen eller Hamar, kunne hun glemt høstens valg. For bare noen korte mil unna Karl Johan har titusener i møtet med Hans fått et dyrekjøpt innblikk i ei framtid der klimaendringer og påfølgende vær vil ramme vilkårlig. En manns skur er en annens tragedie. For noen går livet umerkelig videre, andre må nå flytte. Bosette seg andre steder.
For Norge betyr Hans, og alle lavtrykk som skal følge hans navn, varige endringer. Disse dagene i august 2023 kan bety et større skifte. Vi er et land mellom bakkar og berg, av utallige U- og V-daler, trakter som samler vann og skyller det tilbake mot havet. Gjennom århundrer har vi bosatt oss basert på erfaringer med forutsigbare værsystemer. Nå tyder mye på at en annen virkelighet er her. Tenk hvor mange ganger vi, her i vårt rolige, stabile nordvestlige hjørne av verdenskartet, har kunnet se TV-bilder fra naturens herjinger i sørlige strøk. Nå er vi der selv. Og kan ikke lenger sukke uflaks og slå av. Flommen er en påminnelse om vårt globale skjebnefellesskap.
Skal man først peke på den politiske impotensen, bør det pekes andre steder
Klimaskeptikerne har rykket ut i kjent stil og minnet om at det har vært høyvann også før. Det er visst bare vær, og vått har det alltid vært. Men aldri, aldri før har landet stoppet helt opp på grunn av regn. Tusener er evakuert. Togene har stått, veinettet vasket vekk, hovedfartsårene mellom øst og vest, nord og sør, mellom Oslo og Bergen, Oslo og Trondheim, har vært stengt. I dagevis. Et samfunn har gått i stå. Det har ikke skjedd før.
Flommen 2023 nærmer seg nå omfanget til flommen i vårløsningen 1995. Som da var den verste flommen i Norge siden 1789, hvis det skulle være tvil om de historiske dimensjonene. I kjølvannet av storflommen på Østlandet kom det i 1996 en NOU, «Tiltak mot flom»: «En rekke store flomkatastrofer verden over de siste årene og ikke minst vårflommen på Østlandet i mai/juni 1995 har skapt bekymring og vakt interesse for eventuelle felles årsakssammenhenger. Naturlige klimafluktuasjoner og menneskeskapte klimaendringer påvirker vannmengden i det hydrologiske kretsløp og også nedbørfordelingen over året», står det å lese i rapporten. I snart 30 år har vi visst og skullet forberede oss.
[ Bjørn Olav Jahr: Er Norge et rettsmedisinsk u-land? ]
Nå får den sittende regjeringen naturlig nok kritikk for manglende planer for ekstremvær. Riksrevisjonens kritikk fra mars i fjor flyter som drivved igjen til overflaten. Vurderingen er at landets ledelse har sviktet. Det er «alvorlig at myndighetene ikke har sikret seg tilstrekkelig oversikt og iverksatt nødvendige tiltak», skriver Riksrevisjonen. Regjeringen tiltrådte i oktober 2021. I januar 2022 ble Totalberedskapskommisjonen nedsatt. Den leverte sin rapport i juni i år. Samtidig leverte Støre-regjeringen Stortingsmeldingen «Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn».
Vi er på hæla, det er åpenbart. Men skal man først peke på den politiske impotensen, bør det pekes andre steder. For allerede våren 2013 leverte den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen stortingsmeldingen «Klimatilpasning i Norge». Norge fikk et nasjonalt mål om å tilpasse samfunnet til klimaendringene. Det arbeidet arvet statsminister Erna Solberg og Siv Jensen den samme høsten. Det var de åtte årene med Solberg som Riksrevisjonen felte sin klimadom over. Erna fikk strykkarakter. Hun bør ikke være for kjekk i Oslo-regnet.
Om akkurat Hans er et ektefødt barn av klimaendringene eller ikke er for så vidt ikke så interessant. Det som er det sentrale er at han har representert helt presist det som er typisk for det som er spådd og som vil prege framtida vår. Ekstremt vær. Varmere og våtere, kraftigere og hyppigere regn, flere flommer og skred, og høyere havnivå er en direkte følge av klimaendringene. I tillegg var Hans typisk med sin uforutsigbarhet og sitt overraskende angrep fra øst. I Norge er det Vestlandet og vannskillet som har skjermet innlandet. Nå kom katastrofen bakfra.
Mens vi vasser rundt i ekstremværet etter den varmeste måneden som noen gang er målt i verden, kan vi lese om en matvaresituasjon som nå er kritisk. Klima og krig utfordrer den globale evnen til å fø befolkningen. Samtidig går det grønne skiftet tregt. Oljenasjonen møter seg selv i døra når den kryster olje og gass ut av kontinentalsokkelen som aldri før parallelt med at den skal ta strøm fra land i Finnmark for å gjøre gassproduksjonen på Melkøya mer klimavennlig.
Riksrevisjonens kritikk av fortida og alt som burde vært gjort, og Melkøyas frampek om motstanden som venter for en ny, grønn verden, lover i kombinasjon ikke særlig godt. Vi har reagert på advarslene for sent og mangler kraft når reaksjonen først kommer. Og der ute i verden er kullforbruket ventet å nå nye høyder i 2023 og flytrafikken skal øke kraftig fram mot 2050.
Kanskje er det selveste Syndefloden som har vasket over innlandet og oljenasjonen sommeren 2023. For dem som tror på sånt. Man kan kalle det hva man vil, men vi får som fortjent.
[ Lars West Johnsen: Derfor var det riktig av USA å bruke det nye våpenet ]
