Atombombens far Robert Oppenheimer er tilbake i vår kollektive bevissthet etter at vi i flokk har forsvunnet inn i mørket denne sommeren og sett Christopher Nolans film «Oppenheimer». Godt over 300.000 har løst billett til en historie om virkeligheten, om vitenskap, krig og valg. Den har appellert mer til oss enn både «Indiana Jones» og «Mission Impossible».
Historien om Oppenheimer og bomben som satte punktum for den andre verdenskrigen, har fascinert publikum. Ikke bare har vi sett fortidens spøkelse komme til live igjen på lerretet, det er også vår egen, moderne frykt vi ser utspille seg. Lysglimtet, trykkbølgen, atomsoppen. Det ufattelige potensialet for død og ødeleggelse.
Var ikke Hiroshima og de vanvittige konsekvensene nok?
Filmen har virvlet opp masse gammelt støv. En rekke spørsmål melder seg når man får presentert historien, fra de ungarske fysikerne som hadde flyktet til USA fra Europa og fikk overbevist vitenskapsstjernen Albert Einstein til å sende et advarende brev til USAs president Roosevelt i 1939 om faren for at Nazi-Tyskland kunne utvikle en atombombe, til utslettelsen av hele byer. For å avslutte en krig. For å skape fred.
USAs bombing av Japan med atombomber hører selvsagt til menneskehetens aller mest omdiskuterte moralske avveininger. Kanskje særlig den andre bomben, den som ble sluppet over Nagasaki for 78 år siden i dag, oppleves som gåtefull. Var ikke Hiroshima og de vanvittige konsekvensene nok?
Det brutale svaret er nei. Var det i det hele tatt nødvendig å angripe Hiroshima, har mange spurt i etterkrigstiden. Ville det ikke vært nok om amerikanerne hadde sluppet en bombe over sjøen utenfor Tokyo for å demonstrere den voldsomme kraften i det nye supervåpenet? Svaret er det samme. Mange forskere og ansatte tilknyttet atombombeprosjektet krevde at Japan skulle få en advarsel, og de var overbevist om at en demonstrasjon ville være nok til at japanerne la ned våpnene.
[ Kathleen Buer: Er vi fanget i en spiral av grådighet? ]
Ingenting tyder på at det ville vært tilfelle. Motstanden var så innbitt, overbevisningen så sterk. Japanerne var i egne øyne langt fra nederlaget, og hadde selv i august 1945 selvtillit på at de ville kunne avverge et angrep på de japanske hovedøyene. Til tross for de grusomme følgene for sivilbefolkningene var det derfor riktig av USA å bruke det nye våpenet. Alternativet var enda dødeligere.
Først og fremst for amerikanerne som måtte invadert de japanske øyene, og erfaringene fra kampene om Okinawa viste at det kunne bli ekstremt kostbart. Den nye presidenten, Harry S. Truman, som utrolig nok ikke ante noe om det hemmelige atomvåpenet før etter sitt første møte med regjeringen 12. april 1945, måtte bruke de midlene han kunne for å spare egne soldater. Politisk ville det vært umulig å fortelle amerikanske velgere etter krigen at han ikke brukte et våpen som ville spart deres sønners liv.
Å ikke forkorte en krig som for amerikanerne hadde vart i fire år, og som USA var trukket uskyldig og særs motvillig inn i, ville vært moralsk uholdbart i møte med en fiende som hadde innledet sivilisasjonskrig med en brutalitet, rasisme og forakt for liv som har få historiske sidestykker. Truman hadde knapt noe annet valg enn å la de militære vurdere nytten av våpenet. Det var ingen grunn til medynk med fienden.
Også for tapet av japanske liv, var bruken av atomvåpen forskånende. Hvilket kan virke å være en vanvittig påstand med de grusomme lidelsene til sivile i Hiroshima og Nagasaki i mente. Men fortsatt krig, som ville vært alternativet og som med konvensjonelle våpen ville vart i kanskje ett år til, ville med sikkerhet kostet langt flere liv. Ett år til med amerikanske brannbomber og en invasjon ville hatt en enda større kostnad målt i menneskelig lidelse.
[ Linn Stalsberg: Klimakamp er klassekamp ]
Det fantes ingen militære mål store nok til fullt ut å kartlegge og studere følgene av det nye våpenet. Det måtte testes på en by. Effekten på Hiroshima 6. august overrasket og sjokkerte amerikanerne. Man kunne kanskje tro at det skulle være nok, og at bombingen av Nagasaki var unødvendig.
Det fins ingen fasit på hvorfor. Men militært var det like logisk med to som med én bombe. Målet var å få Japan til å overgi seg, men den totale utslettelsen av Hiroshima gjorde lite med Tokyos fanatiske vilje til å fortsette krigen. Først etter bombingen av Nagasaki 9. august kom de første signalene om at Japan ville gi opp. USA hadde ikke en tredje bombe klar, men president Truman var tydelig allerede dagen etter på at våpenet ikke skulle brukes igjen.
15. august kapitulerte Japan. Historikere i dag tror ikke den andre bomben heller var avgjørende, men at det var Sovjets varslede offensiv som skremte Japan inn i USAs armer. Det minste av to onder. Kunne ikke USA ha ventet på effekten på Stalins kraft? Kanskje, men Japan kunne blitt delt og USA ville risikert å tape innflytelse i Asia til kommunistene. Det var åpenbart viktig å flekse sine nye atommuskler for å markere hvem som skulle ha initiativet i etterkrigstidas verden. Et annet ubehagelig ubesvart spørsmål er om USA ville sluppet to sånne bomber over et hvitt, kristent Europa.
Nå øker spenningen igjen i verden, og med det følger økt antall atomvåpen. Kina søker trygghet og makt, og ny krig i Europa legger farlig press på relasjonene og avtalene mellom Russland og USA. Samtidig er ikkespredningsavtalen fra 1970 porøs, og mange ser med bekymring på Irans vilje og evne til å utvikle egne atomvåpen. Derfor skal vi være glad for at potensialet i atombomben, som i dag er mange titalls ganger større enn i 1945, ble vist fram i sin fulle gru. Bombene over Japan skapte det som er blitt kalt atom-tabuet, som har holdt våpenet i sjakk i 78 år. En hellig grense selv i krig.
