---
Hvem: Ida Kathrine Gravensteen (35)
Hva: Rettsmedisiner ved Oslo universitetssykehus
Hvorfor: Støtter #legermåleve-oppropet
---
Du la ut et sterkt budskap i sosial medier, om hvordan du fikk kolleger som ikke orket mer på bordet ditt?
– Det er noe vi ser med ujevne mellomrom, legekolleger som har tatt sitt eget liv. Vi får da gjerne også innblikk i bakgrunnen for selvmordet, og det handler ofte om spagaten avdøde har følt mellom arbeid og privatliv, at de ikke strekker til på alle fronter, og balansen tipper over i utbrenthet og depresjon. De velger å avslutte livet på grunn av nederlagsfølelsen, etter rett og slett ha jobbet seg i hjel.
– For oss rettsmedisinere som står der som leger selv, er det klart at man kjenner ekstra på det. Det blir jo veldig nærme ens eget liv eller identitetsfølelse. Men jeg har heldigvis sluppet å få leger jeg kjenner på obduksjonsbordet.
[ Legeforeningen i Rogaland: – Veldig bekymringsfullt ]
Hvorfor er det så høy selvmordsrate blant leger?
– Leger er gjerne personer med sterk samvittighet, som har jobbet mye hele livet, og prestert på høyt nivå allerede fra skolen av. I tillegg har de en sterk identitetsfølelse som lege, og ønske om å hjelpe folk som trenger det. De vil ikke si nei. Samtidig vil man ikke svikte sine kolleger, og stiller derfor opp selv om man ikke egentlig klarer mer. På toppen av det hele søker man ikke selv hjelp. Til slutt blir man utbrent.
Innlegget ditt er en del av oppropet #legermåleve, der leger forteller om enormt arbeidspress. Har du selv opplevd presset?
– Det har jeg definitivt. Allerede som student gjorde jeg jobben som leger med flere års erfaring egentlig skulle gjøre. På nevrologisk avdeling tok jeg imot livstruende syke pasienter alene, noe jeg først i ettertid skjønte var helt uforsvarlig. Jeg er så sjeleglad for at jeg ikke gjorde feil som førte til dødsfall.
Som turnuslege på kirurgen husker jeg at jeg flere ganger gråt på veien hjem etter å ha jobbet 25 timer i strekk uten en pustepause. Jeg har også jobbet på legevakt med svært mye kvelds- og nattarbeid, noe som er en kjempebelastning. Etter at jeg fikk barn ble det vanskelig å fortsette sånn. Heldigvis var jeg interessert i rettsmedisin, og jeg jobber nå mest på dagtid. Men vi har altfor mye å gjøre hos oss også, og må noen ganger jobbe kvelder og helger. Om ikke vi gjør det, kollapser systemet vårt, undersøkelsene blir dårligere, etterforskning i straffesaker blir satt på vent, pårørende får ikke svar, og det går utover rettssikkerheten.
---
Trenger du noen å snakke med?Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no
---
[ – Mange synes det er vanskelig å be om hjelp ]
Hvorfor har arbeidspresset i helsevesenet blitt så stort, tror du?
– Alt henger sammen. Fastlegeordningen er jo grunnsteinen i helsevesenet, og har vært et synkende skip lenge. Sykehusene får flere henvisninger fra fastleger som ikke har tid til å gjøre en like grundig vurdering.
Det er også blitt større krav til dokumentasjon av alt vi gjør, samtidig som helsesekretærer har vært en salderingspost. Dermed blir det legene som sitter foran PC-ene i stedet. Mulighetene for utredning og behandling har blitt flere og pasientene forventer naturligvis også mer. Arbeidet per pasient har blitt større, men ressursene har ikke økt.
Tror du oppropet vil føre til endring?
– Jeg håper jo det, men frykter det som frembringer endring er en hjerneflukt fra det offentlige helsevesenet. Mange blir da stående med et dårligere helsetilbud, det er det som bekymrer meg.
Hvordan er din egen balanse mellom jobb og fritid?
– Ideelt sett kunne den vært bedre. Jeg får litt klager hjemme når jeg setter meg ned med PC-en etter at barna er lagt.
Frykter du selv utbrenthet?
– Det er noe jeg har i bakhodet, og var særlig noe jeg kjente på i vinter da vi hadde en periode med mye sykdom hjemme. Jeg må prøve å være mer bevisst på det.
Vi går over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Egalias Døtre av Gerd Brantenberg. Den leste jeg allerede som 10-12-åring, og ble min politiske og feministiske oppvåkning. Også er den hysterisk morsom. Jeg har sikkert lest den fem ganger.
Hva gjør deg lykkelig?
– God mat, god tid og familie og venner rundt meg. Jeg er bedre til å spise enn å lage mat, og er derfor veldig glad i å spise ute sammen med mannen min.
Hvilken egenskap skulle du ønske du hadde?
– At jeg hadde klart meg på mindre søvn. Hehe. Jeg har et stort søvnbehov. Nei, egentlig skulle jeg ønske at jeg var flinkere til å se at det jeg har gjort er godt nok. Og si nei litt oftere.
[ Mener han har løsningen på boligkrisen: – Det er kjempeenkelt ]
