Galopperende priser plager tusenvis av norske husholdninger. Og for å få bukt med prisveksten, strammer sentralbanksjef Ida Wolden Bache renteskruen igjen og igjen. Senest i juni fikk vi dobbel renteheving. Det gjør vondt i mange norske lommebøker. Prisveksten er i dag 6,4 prosent. Den har ikke vært så høy på flere tiår. Det er alarmerende.
Normalt vil bedrifter forsøke å dekke inn økte kostnader ved å skru opp prisene. Kostnadsvekst for bedriftene går hånd i hånd med prisvekst på varer og tjenester. Det er ikke noe nytt eller galt i det. Men i internasjonale økonomi- og politikkretser har et nytt moteord festet seg: «Greedflation». Det klinger kanskje ikke like godt på norsk, men kan nok oversettes til noe sånt som «grådighetsinflasjon» eller at grådighet øker prisene.
Bedriftslederne kan grafse til seg så mye de kan under et falskt dekke av ellevill kostnadsvekst
Enkelt forklart handler det om at selskaper skylder på økte kostnader når de skrur opp prisene, men så drar de på litt ekstra for å tjene mer penger og skape overskudd i samme slengen. Dermed skyldes noe av den høye inflasjonen bedriftsledernes grådighet. Ikke reelle kostnadsøkninger. Og det rammer oss forbrukere.
Hypotesen er at når det er høy prisvekst, er det også vanskelig å etterprøve bedriftsledernes påstander om galopperende kostnader. Det er nettopp i disse tider at de kan grafse til seg så mye de kan under et falskt dekke av ellevill kostnadsvekst.
Samtidig vil forbrukere som får mindre for pengene, kreve lønnsøkning. For mange bedrifter er lønnsposten den største kostnaden, og øker denne, får de en reell grunn til å øke prisene. Resultatet kan fort bli en spiral av økte priser og lønninger. Og det betyr så klart at Norges Bank setter opp renta.
Allerede i fjor høst ga tidligere arbeidsminister i USA, Robert Reich, grådige selskaper skylda for at vanlige amerikanere sliter med å betale for drivstoff og mat. «Melding til media: Vær så snill, ikke si at inflasjonen er den høyeste på 40 år uten å nevne at næringslivets profittmargin er den høyeste på 70 år. Gi folk hele bildet», tvitret han
I mars slo britiske analytikere ifølge avisa The Guardian fast at store internasjonale selskaper bidro til å skru opp sluttsummen på kassalappen til nye rekorder. Og at prisstigningen var langt høyere enn det som skulle tilsi økte kostnader til råvarer, transport og lønninger.
«Typisk så forventer man at 15 prosent av inflasjonen er drevet av økte marginer. I dag er trolig tallet 50 prosent, sa Paul Donovan, sjeføkonom i USB Wealth Managment til avisa.
EU mener også et grådig næringsliv må ta deler av skylden for den høye prisveksten. Tall fra Eurostat viser også at en stor andel av inflasjonen i Euro-området har kommet som følge av økte marginer. Flere eksperter mener dette er årsaken til at sentralbankenes rentemedisin ikke makter å dempe prisveksten.
Hva er så situasjonen her til lands? Er det grådighet som sender prisene til værs? En analyse publisert av Norges Bank, basert på data fra i fjor, fant ikke tegn på greedflation blant norske bedrifter. Inflasjonen i Norge drives ifølge ekspertene hovedsakelig av krigen i Ukraina som presser opp prisene på råvarer, en svak krone og dermed økte priser på importerte varer, samt økte strømpriser. På toppen av det hele kommer lønnsveksten.
[ Trine Østereng: Historiene om byen vår må ikkje bli for lettvinte og karikerte ]
Vi får håpe at det er slik. At det er reell kostnadsvekst og ikke grådige bedriftseiere som presser nordmenn til å snu på krona. Likevel skal vi ikke se helt bort ifra at prisen på noen varer øker mer enn det som er nødvendig.
Som småbarnsmor har jeg fulgt nøye med på prissvingningen på barnemat. Det er jo besynderlig at en klemmepose med lasagne varierer så voldsomt i pris. 18 kroner i den billigste butikken. Så skrudde den dyre butikken opp prisen på samme vare fra 24 til 32 kroner. Det ville ha vært rart dersom kostnader forklarer hele prisoppgangen her.
Det er heller ikke utenkelig at en tjenestetilbyder, for eksempel en frisør, en elektriker eller en snekker, kan finne på å skru opp timeprisen litt mer enn økte kostnader skulle tilsi. I dag er vi som forbrukere så vant til at prisene øker, at det vil være lett å skru opp litt mer enn nødvendig, uten at noen reagerer. Det gjør greedflation mulig.
Greedflation er kanskje ikke en hovedforklaring på prisveksten i Norge. Men om vi ikke bruker forbrukermakten vår, kan også norske selskaper la seg friste til å skru opp prisene mer enn nødvendig. Uten prisbevisste forbrukere kan fort grådighet drive prisene til værs. Og det er skadelig for oss forbrukere.
