I Debatten på NRK torsdag 19.10. snakket panelet om negativ sosial kontroll. Professor Unni Wikan knyttet det til kulturelle tradisjoner, mens samfunnsdebattant Shurikan Hansen mente det var et muslimsk problem. Dette skillet minner meg om en diskusjon jeg hadde med en bekjent som rett og slett ikke kunne fatte at jeg var en del av det han kalte «en kvinneundertrykkende religion» og samtidig kjempet for kvinners rettigheter. Det er de gjentatte spørsmålene om hvor grensen går mellom kultur og religion, og om det mulig å jobbe for et likestilt samfunn når man er muslim.
Jeg er heldig som bor i Norge hvor de kvinneundertrykkende religiøse dogmene ikke trenger å påvirke meg direkte. Realiteten er en helt annen for kvinner i land hvor islam er en del av hverdagen og politikken. En voldtatt kvinne i Dubai kan få straff fordi hun hadde sex utenom ekteskapet. Og i Saudi-Arabia er kvinnen redusert til andreklasses samfunnsmedlemmer som er påbudt å dekke seg til. De kan i liten grad drive med sport og trenger tillatelse fra mannlige familiemedlemmer for så å si alt de gjør. Kjønnslemlestelse av kvinner er også utbredt, hovedsakelig i Afrika.
Å være muslim og samtidig kalle meg feminist betyr ikke at jeg aksepterer og ser bort ifra all urettferdighet som blir begått mot kvinner i Guds navn. Tvert imot legger jeg merke til dem og kjemper imot urettferdighetene. Fordi jeg selv har opplevd undertrykkelsen, og fordi jeg har venner og familie som er blir utsatt for urettferdighet. Men for meg er det er det også utrolig mange positive sider ved islam. Man blir oppfordret til å gjøre gode ting for samfunnet, hjelpe de fattige, søke glede på et mer spirituelt nivå. En muslim og feminist anerkjenner alle de gode sidene ved islam, samtidig som vi peker på en rekke utfordringer som må jobbes med.
Det er ting i islam som er kvinneundertrykkende, men det er det i andre religioner også, og man kan kjempe mot det. I Norge har vi i dag f.eks. kvinnelige prester, noe som var utenkelig for ikke mange tiår siden. Og flere steder i verden er det dannet moskeer med kvinnelige imamer. Det viser at det er mulig å kjempe for likestilling, selv innenfor religioner med undertrykkende tradisjoner. Amina Wadud er en kvinnelig imam, og hun leder fredagsbønner hvor begge kjønn kan be side om side. Det er mulig å skape endring.
De verste kritikerne av islam roper om forbud. Dette er totalitært og hindrer progressive tanker. Jeg er lei mennesker som kritiserer islam og forteller meg hva som er galt med religionen min uten å vise tegn til noe ønske om å forandre på noe. At Hege Storhaug skriver om islam som den 11. landeplage gjør meg ikke friere og mer i stand til å kunne adressere de tingene ved islam som jeg mener hemmer oss, både kvinner og menn. Men det at Mona Eltahawy, en amerikansk-egyptisk muslim og feminist, tar opp kampen mot kvinneundertrykkelse i religionen, gir meg noe jeg kan relatere til. Det er slike stemmer vi trenger for å kunne utvikle oss videre i riktig retning, og det er allerede en del av dem.
De argeste innen anti-islam legitimerer også gyldigheten til de konservative, mannlige muslimske lederne. Man godtar deres definisjon av hva islam er, og ignorerer de modige feministene som prøver å ta ordet. Religion er så komplekst at når mange forskjellige mennesker skal praktisere den blir det ikke identisk rundt om i verden. For religion eksisterer bare i kombinasjon med kultur, og derfor vil den religiøse praksisen alltid bli påvirket av det kulturelle rammeverket. Jeg vil ha mulighet til å definere hva min religion er for meg.
Jeg diskuterte homofili med en kollega og bad ham om å prøve å legge religion til side og fokusere på hva han personlig mente om det. Jeg fikk slengt tilbake: «det er jo ikke lov til å mene noe annet». Der og da kunne jeg le av det, men en sånn tankegang ligger virkelig i ryggmargen på mange muslimer. For meg virker det som en dårlig unnskyldning for å ikke reflektere selv og utfordre sine holdninger. Gud har gitt oss en hjerne og fornuft til å tenke med, og som muslim er det viktig at jeg klarer å utnytte den gaven på en god måte. Å hate på kjærlighet er ikke en god måte.
Jeg er glad på vegne av kvinner som mener at islam har styrket dem, men vi kan ikke snu ryggen til tusenvis av andre kvinner som er ufrie. Jeg har venner som føler seg presset til å lyve til sine fremtidige ektemenn om at de er jomfruer, i fare for å bli sett på som «skitten.» Jeg kjenner jenter som har brødre som får lov å date hvem de vil, men hvis jentene så mye som snakker med en gutt kan helvete bryte løs. Vi kan få høre at vi ikke er gode muslimer fordi vi ikke bruker sjal og blir stemplet som skamløse når vi hever stemmen i offentlige debatter, eller ikke lever opp til det andre har bestemt er den ideelle muslimske kvinne. Vi blir fortalt at vi skal skjule skjønnheten vår og ikke tiltrekke oss oppmerksomhet. De argumenterer med religion som utgangspunkt, men alt jeg ser er forsøk på å usynliggjøre kvinnen og hennes seksualitet, samt opprettholde den skjeve maktbalansen som dominerer islam.
Min feminisme og min religion går hånd i hånd. Jeg elsker islam, men jeg har også evnen til å være kritisk. Som muslim må man ta stilling til en del ting, og mens noen blindt følger religiøse skrifter og fundamentalistiske lærde, så ser jeg på problemstillingene med feministbrillene på. For meg er dette en udelt styrke.