Sommeren 1970 ramlet ekteparet Sten og Vibecke Ekroth nærmest tilfeldig inn i en rettssal i Sarpsborg. På tiltalebenken satt Per Liland, anklaget for ha drept to svirebrødre i det som ble kalt «Lille Helvete» i Fredrikstad julen 1969.
Med seg hadde det forelskede ekteparet en båndopptaker, opprinnelig ment for å kunne å ta opp lyden av hverandre. Nå satte de – uten rettens viten – spilleren på record. Ekteparets årelange kamp for Liland og det at de dokumenterte deler av hovedforhandlingene, gjorde at også andre sentrale aktører fikk los, som justismordjeger Tore Sandberg og advokatene Cato Schiøtz og Ole Jakob Bae. I 1994 ble Liland frifunnet i Norges til da groveste justismord. Saken ble den direkte foranledning til opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen for Straffesaker, og skulle føre til en bevisstgjøring om nytten av lydopptak i norske rettssaker. Allerede da var det ganske bred enighet i det juridiske miljøet om at lydopptak kunne bedre rettssikkerheten.
Dette gjør Norge til en sinke i europeisk sammenheng
11 år etter frifinnelsen av Liland skulle også politikerne enes om virkemiddelet. Prøveprosjekt var gjennomført og evaluert, og i 2005 vedtok Stortinget at det skal foretas opptak av forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige i domstolene.
Nå skriver vi 2023. Det er 53 år siden ekteparet Ekroths livsavgjørende opptak i retten. Det er 29 år siden Advokatforeningen krevde lydopptak i domstolene. Det er 18 år siden Stortinget vedtok at det skal tas opp lyd i retten. En rekke prøveprosjekt og evalueringer er foretatt. Men lydopptak i domstolene er fortsatt ikke – med noen unntak – på plass. Dette gjør Norge til en sinke i europeisk sammenheng. FN har ved en rekke anledninger kritisert land som ikke gjør lydopptak i retten.
Tidligere i måneden satt jeg i et panel med Riksadvokat Jørn Maurud, leder av Borgarting lagmannsrett Tonje Vang, og lederen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker Kamilla Silseth. Arrangementet «Rettsstaten på tiltalebenken» i Advokatforeningens regi hadde rundt 100 jurister i salen. Mot slutten skulle paneldeltakerne komme med en slags appell.
Jeg valgte å i stedet å stille et spørsmål: «Hvorfor er ikke lydopptak på plass i norske rettssaler?».
[ Sverre Lodgaard: Vestens ideologiske krigføring er arrogant ]
Det ble først stille. Ikke fordi det ikke fantes taleføre folk. Men fordi ingen hadde et fornuftig svar, fordi det ikke finnes et fornuftig svar. Spørsmålet burde naturligvis vært stilt til norske politikere, til det norske Stortinget. For blant juristene er det unison enighet om at lydopptak selvsagt må komme på plass. Det er for lengst vedtatt. Problemet er at det ikke er satt av penger til det. «Norge er i ferd med å sakke akterut på viktige områder når det gjelder rettssikkerhet», sa lagmann Tonje Vang. Hun anslår at det vil koste 300 millioner kroner å sørge for lydopptak i norske rettssaler.
Spørsmålet kan ikke være om vi har råd til dette. Spørsmålet må jo være om vi har råd til å la være. Svaret fremstår innlysende. Det vil være prosessuelt besparende. Det vil være vanskeligere å tilpasse forklaringer til ankeforhandlingene. Ofre for belastende forbrytelser kan i stor grad få slippe å forklare seg mer enn en gang. Lydopptak vil virke skjerpende overfor dommere, aktorat og forsvarere. Vi vil vite hva som er sagt i retten, og det vil gi mindre rom for spekulasjoner. Mediene vil få bedre innsyn, og det vil bli enklere å forske på rettsprosessene i Norge og på forståelsen av bevisvurdering. Summen av dette, og viktigst av alt: Lydopptak i domstolene vil bedre rettssikkerheten.
Og går det galt i retten, så vil lydopptak også lette Gjenopptakelseskommisjonens arbeide. I Baneheia-saken var kommisjonen, og retten som senere frifant Viggo Kristiansen, avhengig av medienes referater. Det er risikosport. Det er langt fra gitt at mediene møter opp i retten, i alle fall ikke kontinuerlig. Det er heller ikke gitt at journalistene vil referere på edruelig vis. Jeg har lest alt av mediereferater fra Baneheia-saken, og de bør tas med en klype salt eller ti.
[ Lan Marie Berg: Regjeringen svikter klimaet og velgerne ]
Se for deg at Baneheia-saken ble tatt opp på lyd. Premisset for å dømme Kristiansen var at retten mente det var sikre DNA-bevis for to gjerningsmenn. Men hva var det egentlig den rettsmedisinske sakkyndige, Bente Mevåg, forklarte retten? Medienes referater varierer. Hvor tydelig var hun på at DNA-sporene på jentene ikke kunne ha vært forurensning? Tok hun nødvendige forbehold? Lot retten seg rive med av egen hybris? Hva sa hun ordrett da lagmannen helt til slutt ba henne utdype egen forklaring? Alt dette hadde vi visst langt mer, for ikke å si alt, om dersom rettsforhandlingene var tatt opp. Det ville sikret Kristiansens rettssikkerhet. Det kunne faktisk også sikret Bente Mevågs rettssikkerhet – nå som hun stadig kritiseres.
Det melder seg mange ubehagelige spørsmål når vi har politikere som ikke ser ut til å forstå verdien av rettssikkerhet. For når kommer neste Baneheia-sak? Ville det ikke i så fall være betryggende å ha alle forklaringer på festet til lyd? Hvordan kan norske politikere gamble med å la være?
Kom igjen, da, politikere. Hvor mye er rettssikkerheten verdt? 300 millioner kroner en liten pris å betale for å styrke det som er så grunnleggende.
[ Lars West Johnsen: Han står badet i flomlys nå. Sprekker trollet Trump denne gangen? ]
