Nordiske myndigheter og frivillige organisasjoner bistår andre land med utvikling av demokratisk praksis, fremst i Afrika. En svensk undersøkelse viser at demokratistøtten har positiv effekt, men at det butter imot i autoritære stater. Det er alltid lettere å jobbe med eksisterende trender enn mot. Lokalt eierskap til prosjektene gir legitimitet og sikrer at nasjonale rammevilkår blir tatt hensyn til.
Undersøkelsen viser også at effekten er størst når hjelpen rettes spesifikt inn mot demokratiets hjørnestener: Frie valg, ytringsfrihet, menneskerettigheter og godt fungerende sivile samfunn. Dette bekreftes av en undersøkelse fra FN-Universitetet. Utviklingshjelp generelt har liten sporbar effekt.
For tiden har kontakt og dialog med autoritære motparter en rett så dårlig klang
Dette er møysommelig arbeid som ikke får den oppmerksomheten det fortjener, for styresett er blitt storpolitikk. Det er ikke noe nytt fenomen, men dagens rivalisering mellom stormaktene har gitt det en ny omdreining.
For tjue år siden ble demokrati og liberale verdier forsøkt innført med militære makt i Irak. Invasjonen ble i stedet alle krigers mor i Midtøsten i 15 år fremover. I Afghanistan kriget vestlige land i 20 år før de måtte overlate styret til det ekstremt autoritære Taliban. Tvangsmakt i form av harde økonomiske sanksjoner har blitt en stor industri for samme formål, men heller ikke det har gitt de ønskede resultater. Flere steder har det gjort vondt verre.
Nå har stormaktene lagt en ideologisk dimensjon på rivaliseringen seg imellom. Fordømmelsene hagler, kontakter kuttes og forståelse for annerledes tenkende mistenkeliggjøres, tilskyndet av Russlands krig mot Ukraina. Mange mener det er umoralsk å investere i autoritære land. I Europa er sivilsamfunnet tidvis mer aggressivt enn regjeringene.
[ Lars West Johnsen: Når gode råd er dyre ]
Slik kapsler vi oss inn og skyver andre fra oss, i beste hensikt på liberale verdiers vegne eller i tro på at det tjener Vestens interesser i den internasjonale maktkampen. Ofte begge deler. Kina, for sin del, kjemper med nebb og klør for egen styreform, men holder seg til FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding i andres anliggender. Det passer dem som hånd i hanske. Kina skaffer seg stadig flere partnere på den asiatiske landmassen, inn i Midtøsten og videre til Afrika sør for Sahara.
På verdensbasis er demokratisk praksis på vikende front. I 2012 bodde 46 prosent av verdens befolkning i autokratier; i 2022 var andelen 72 prosent. I USA er amerikanernes tillit til de demokratiske institusjonene historisk lavt. I 2022 var det bare 20 prosent som hadde tillit til at regjeringsapparatet gjorde det riktige mesteparten av tiden, følge PEW Research Center. Mistilliten til Kongressen er særlig sterk.
Nedsidene ved den ideologiske krigføringen er iøynefallende. Den er arrogant – vi vet hva som er bra og dårlig og hevder at vi er på rett side av historien; den er provoserende i forhold til ikke-demokratiske land hvor folk likevel har tillit til de styrende; den skygger for forståelsen av hvor de andre kommer fra historisk, kulturelt og politisk; og den gjør politiske skillelinjer dypere og samarbeid vanskeligere. For tiden har kontakt og dialog med autoritære motparter en rett så dårlig klang.
Det siste er viktigst når det kommer til stykket, for når broer brennes går det på bekostning av nødvendig samarbeid om de to største globale utfordringene i vår tid: klima og vern om miljøet, og faren for tredje verdenskrig og kjernefysisk krigføring. Samling om disse utfordringene er vanskelig nok i en verden full av maktkamp, og blir enda vanskeligere når vi gir den en ideologisk overbygning som forsurer den politiske atmosfæren.
Fins det en vei ut av uføret? Fins det en historisk presedens? Tilsynelatende urealistiske oppgaver blir mindre umulige hvis det er gjort fremgangsrike forsøk tidligere.
[ Linn Stalsberg: Er dette noe Jens Stoltenberg burde være stolt av? ]
Menneskerettighetene er hjemlet i FN-pakten, men der står det ingenting om styreform. I 1975 prøvde Konferansen for Samarbeid og Sikkerhet i Europa (KESSE) å bygge bro mellom de to. I Sluttakten fra toppmøtet i Finland forpliktet landene seg til å respektere hverandres sosiale, økonomiske og politiske systemer samtidig som de ga grønt lys for fremme av menneskerettighetene. Det ble opprettet en rekke Helsingfors-komiteer som jobbet fremgangsrikt for liberale verdier og som etter hvert bidro til å få slutt på den kalde krigen.
Flere østeuropeiske land hadde erfaring med demokratisk praksis i tidligere faser av sin historie. Andre land i andre regioner har andre kulturer og erfaringer å bygge på og beveger seg i andre retninger. I 2012 bodde 5 prosent av verdens befolkning i land som beveget seg i autokratisk retning: I 2022 var andelen 43 prosent, ifølge PEW. Vi kan ikke regne med samme fremgang for menneskerettighetene i andre verdensdeler som i Europa, men erfaringene fra KESSE er relevante også i dag, globalt og regionalt.
Det som hendte i Helsinki ble til i en periode da den kalde krigen hadde roet seg litt, omtalt som detente. USA og Sovjetunionen var blitt enige om å samarbeide for å redusere faren for en atomkrig ingen ønsket, samtidig som de fortsatte å jobbe for sine uforenlige politiske målsetninger. I 1972 hadde de skilt atomvåpenspørsmålet fra resten og sluttet to avtaler for å stabilisere det kjernefysiske våpenkappløpet. Når mange tar til orde for det samme i dag, er det altså en presedens for dette også. Men budskapet har ikke sunket inn hos makthaverne.
Tilbake til demokratispørsmålet: De nordiske landene har en oppskrift som fungerer, men som overskygges av den ideologiske krigføringen. Den har gjort styreform til en del av maktrivaliseringen, med kutting av forbindelser og uforsonlighet som middel og resultat. Det gagner ikke demokratiet, som er på defensiven, og gjør det vanskeligere å forebygge atomkrig og miljøkatastrofe.
[ Trine Østereng: Stortinget lyttar for mykje til dei pengesterke ]