Vikarer brukes stadig mer for å få helsehjulene til å gå rundt. Problemet er en runddans som det er vanskelig å komme ut av. Og vikarer er så mangt. Det er urovekkende at omfanget av vikarer fra dyre bemanningsbyråer har doblet seg. Men slike byråer er bare en liten del av utfordringen. Det må tas større grep for å rette opp helsetilstanden i landets kommuner og ved de statlige sykehusene.
En fersk Fafo-rapport kan hjelpe oss et godt stykke på vei. Her kan vi lese at en stor og økende del av helse- og omsorgstjenestene utføres av vikarer og fast ansatte som tar ekstravakter. Denne vikarbruken utgjorde i fjor 20 prosent av lønnskostnadene for de aktuelle tjenestene. Bruken av interne vikarer og overtid økte med over 50 prosent fra 2015 til 2021. Det meste av den økte overtiden faller sammen med pandemien, og dette må dermed regnes som et unntak fra normalen.
Det er dyrt å være fattig i rike Norge.
Fafo-forsker Leif E. Moland har sammen med kolleger fra Samfunnsøkonomisk analyse og Agenda Kaupang beregnet at helsesektorens utgifter til innleide vikarer fra bemanningsbyråer hadde en kostnad på 3,7 milliarder kroner i fjor. Dette er utgjør riktignok bare to prosent av de totale lønnsutgiftene. Det bekymringsfulle er at omfanget av vikarbyråer innen helse og omsorg har doblet seg i løpet av ti år og tydeligvis er på vei oppover.
[ Jo Moen Bredeveien: SV får ganske mye kjeft. Og SV får til ganske mye. ]
Og det er minst like interessant at det koster skjorta å bruke vikarbyråer. En fast ansatt sykepleier på vanlig dagvakt koster 3.000 kroner dagen. En vikar fra et bemanningsbyrå har en prislapp på 7.500 kroner. Denne tjenesten er altså 2,5 ganger så dyr. Byråvikaren har riktignok høyere lønn enn den fast ansatte, men mesteparten av påslaget går til å finansiere byrået. Her kan vi åpenbart si at det er dyrt å være fattig i rike Norge.
«En byråvikar er ofte faglig kompetent, men vil alltid trenge opplæring og innføring i arbeidsoppgaver og rutiner. Det som skulle være avlastning, kan med andre ord bli en belastning for både ledere og fast ansatte», poengterer forsker Moland svært så treffende.
[ Kathleen Buer: Et lite stikk mot skjønnhetsklinikkene. ]
Men den store utfordringen finner vi internt i systemet, blant vikarer og fast ansatte som må ta ekstravakter. Årsakene finner vi i ubesatte stillinger, høyt sykefravær og sårbare turnuser. Sykefraværet blant ansatte i helse- og omsorgsfunksjoner er på rundt 11 prosent. Til sammenlikning er fraværet i industrien på 6,5 prosent.
Fafo-rapporten avdekker at lav grunnbemanning og slitasje på de fast ansatte fører til sykefravær og at ansatte slutter. I neste omgang oppstår det økt behov for vikarer. Dermed ender man opp i en ond sirkel. Noen turnuser skaper også fravær. «Store belastninger og ukjente vikarer slår negativt ut på arbeidsgleden, og fast ansatte i store stillinger opplever at de gruer seg for å gå på jobb når det er slik», kan vi lese i rapporten.
Tilkallingsvikarer, deltidsansatte og ansatte i vikarbyråer er gode å ha. De hyres inn som vikarer når fast ansatte ikke kan eller ønsker å jobbe. Dette skjer i stor grad på kvelder, på netter og ikke minst i helger. Men det finnes også lyspunkter. 87 av landets kommuner klarer seg uten innleide vikarer.
[ Kjell Werner: Freia-boikott på feil premisser. ]
Samtidig må vi erkjenne at vi ikke kan bevilge oss ut av problemet. Ifølge regjeringens perspektivmelding er det ikke penger til det. Og det vil være kamp om arbeidskraften. Det realistiske alternativet er å få mer helse ut av hver helsemilliard.
Hva er så de konkrete løsningene på vikarproblemene? Hele faste stillinger slår positivt ut på flere måter. Det samme gjelder høyere stillingsprosent. Økt grunnbemanning er også et effektivt grep. Det behøver ikke koste mer – snarere tvert om. Langvakter har lenge vært omstridt, men dette er nå mer akseptert og viser seg også å slå positivt ut for arbeidsmiljøet så vel som tjenesten.
Kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene blir bedre når vikarbruken reduseres. De ansattes ve og vel må selvsagt prioriteres, men vi må samtidig sette interessene til pasienter og brukere i høysetet. Alle er i samme båt. Her er det ingen motsetning. Diagnosen er stilt. Rett medisin må skrives ut. Bare slik kan vi bryte den onde sirkelen.