Regjeringspartiene Ap og Sp er enige med SV om revidert nasjonalbudsjett. Og Sps Geir Pollestad kunne smilende fortelle pressen at han har lært en viktig lekse på vei mot presentasjonen i vandrehallen på Stortinget tirsdag formiddag: Det går an å bli enige selv om man ikke rangler sammen på natta.
Alle de tre partienes hovedforhandlere har nemlig små barn. Så får det være usagt om det kan ha bidratt til at barnetrygden øker ganske betraktelig for barn mellom seks og 18 år fra 1. juli.
En regjering som stadig anklages for å være grå og kjedelig, leverer ganske rødgrønne budsjetter.
En annen lærdom får være at det går an å få til ganske mye selv om man ikke sitter i regjering sammen. Ikke minst om man er SV og sitter på utsiden.
SV får mye tyn i pressen, ikke minst etter lederbyttet tidligere i år. Hvor står partiet, og hvor vil det? I denne avisa har vi omtalt SV som Et Sosialistisk Villredeparti, for eksempel.
Det var kanskje på sin plass den gangen for noen uker siden, etter at SV ble parkert av regjeringspartiene i forhandlingene om grunnrenteskatt for havbruk. På samme måte er det trolig på sin plass å beskrive SV med langt hyggeligere ord nå som forhandlingene om revidert budsjett er ført trygt i havn. For SV har oppnådd mye her.
Økningen i barnetrygden er én av flere seire. SVs Kari Elisabeth Kaski avfeide bryskt antydninger fra pressen om at økningen handler om å ta eierskapet til saken tilbake fra høyresiden. «Dette er ikke historiefortelling fra SV. Det er beinhard realpolitikk», sa Kaski.
Det er grunn til å tro at Kaski har vært like tydelig ovenfor regjeringspartienes utsendinger. SV mener selv at partiet har fått gjennomslag for «ambisiøse tiltak som reduserer ulikhet og hjelper i dyrtiden» og «kraftige klimakutt og viktige grep for grønn omstilling».
[ Kjell Werner: Freia-boikott er symbolpolitikk som burde gi vond smak i munnen ]
Og har langt på vei rett i det. Sosialhjelpssatsene økes med 10 prosent, og meningsløse straffetiltak som å ta fra trygdemottakere bostøtten når de får etterbetalt for trygdeoppgjøret, fjernes. Det finnes også flere små seire på klimasiden. Andelen biodrivstoff i flytrafikken skal opp. Det samme skal statens bidrag til kollektivprosjekter i byene, fra 66 til 70 prosent. Det siste er gode nyheter for Fornebubanen, for eksempel.
I tillegg settes det av 300 millioner kroner til frivillig skogvern, tiltak gjennom Enova, og lokale tiltak i kommuner og fylkeskommuner.
Det monner, men ikke nok til at vi er på vei mot utslippsmålet i 2030. SV fikk ikke alt partiet vil ha, erkjente Kaski, men hun kunne i det minste love utslippskutt på mange hundre tusen tonn til neste år.
Det er nok til at SV kan slå seg på brystet og vise til at partiet oppnår mye fra sin posisjon som halvveis tro støtteparti til regjeringen. SV kan stoles på når det gjelder – så lenge partiet får sine gjennomslag.
På den måten lever det rødgrønne samarbeidet videre selv om ett av partiene ikke er en fullverdig partner. Og en regjering som stadig anklages for å være grå og kjedelig, leverer ganske rødgrønne budsjetter.
[ Trine Østereng: Stortinget lyttar for mykje til dei pengesterke ]
Totalt har SV forhandlet opp størrelsen på budsjettet med rundt 1,5 milliarder kroner. Da er noen kostnadskutt, som utsettelsen av karbonfangst-anlegget på Klemetsrud i Oslo, regnet inn. Det er en anselig sum, men det blir småtterier sammenlignet med de nesten 60 milliardene regjeringspartiene måtte legge til på ferden fra statsbudsjettet i fjor høst til forslaget til revidert budsjett som de nå har forhandlet med SV om.
En tredje lærdom kan dermed være at handlingsregelen disiplinerer forhandlingene.
Det er faktisk ganske mye som ikke koster penger i enigheten mellom SV og regjeringspartiene. Ikke her og nå, i det minste. Den grønne omstillingen er nemlig fortsatt på planleggingsstadiet. Partiene enige om at de er enige om veien videre – og at denne skal pekes ut i høst og til neste år.
Først, til høsten, skal regjeringen komme med en virkemiddelpakke for grønn omstilling av norsk industri. Både EU og USA holder seg med voldsomt store tiltakspakker for å utvikle og tiltrekke seg grønne næringer. Norge må kjempe hardt for å ikke sakke akterut. Så skal Ap og Sp komme med tiltak for elektrifisering av sokkelen med bruk av havvind. Det skal skje innen et år er gått.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Dette er gratis i dag, men kan komme bli dyrt på sikt, når politiske visjoner skal konkretiseres. Eller mer korrekt: Om politiske visjoner skal konkretiseres.
For atter en gang er det slik at de store løftene, grepene som virkelig vil legge om kursen og føre Norge mot målet om utslippskutt og en grønn framtid, dyttes inn i framtiden. Til høsten. Til neste år. En gang, forhåpentligvis. Kanskje, om lykken står oss bi.
Det er ikke å vente at forhandlinger om revidert budsjett løser alt som er vanskelig. Det er likevel litt for typisk for ståa i norsk politikk i vår tid: Vi snakker høyt og mye om å komme nærmere et tydelig definert mål, som utslippskutt eller økt krafttilgang – men de konkrete løsningene uteblir.
Faktum er at vi er lenger unna å elektrifisere sokkelen med havvind nå enn vi var for en måned siden, etter at Equinor la sitt Trollvind-prosjekt på is i slutten av mai. Det ble for dyrt.
I vandrehallen på Stortinget erkjente da også Kaski, Pollestad og Aps Eigil Knutsen at veien blir vanskelig og kronglete, men at retningen er pekt ut. Enda en gang, kunne vi legge til, men så slem er det kanskje ikke nødvendig å være.
Man får nøye seg med å slå fast en fjerde lærdom: Den grønne omstillingen er – fortsatt – vanskelig.
Og at enigheten om revidert nasjonalbudsjett viser at SV trolig har stilt seg bedre enn mange vil innse. SV er et ganske lite parti som ikke fikk plass i regjeringen – og som bruker posisjonen sin til å bidra sterkt til at landet styres i rødgrønn retning.
[ Kathleen Buer: Slutt å prakke på oss botox. Det er gode grunner til at det ikke er lov ]
[ Sverre Lodgaard: Vestens ideologiske krigføring er arrogant ]