Varige spor

Det har snart gått tolv år. Noen ganger er det lenge. Andre ganger føles det som at det var i går. Onsdag denne uka gikk jeg opp kjærlighetsstien på Utøya der så mange ble drept 22. juli 2011. Målet med turen var et møte med Tonje Brenna.

Først spiste Aps nestleder en saftis mens hun avslappet snakket med redaktørene i flere av Norges største mediebedrifter. Så bøyde hun seg ned for å hilse på ei geit. Det var et bilde på hvor fint vi kan ha det i et av verdens beste demokratier, i det som beviselig er det landet i verden med den frieste pressen. Men selv om vi smilte og lo, lå det alvor bak hver setning og tanke. Vi sto sammen med kunnskapsministeren foran minnesmerket for dagen da noen forsøkte å rive tryggheten fra både oss og henne. Brenna er en av dem som overlevde den grufulle dagen. Hun vet hva hat og høyreekstremisme kan føre til.

Utøyas daglige leder Jørgen Watne Frydnes beskrev kontrastene best. Han har ledet arbeidet med å gjøre øya til den plassen den nå er, et sted folk kan oppsøke for å få en meningsfylt opplevelse midt i åstedet for det mest meningsløse man kan tenke seg. Frydnes minnet oss om at naturen visker ut alle terrorens spor utendørs. Hvert år blomstrer det langs kjærlighetsstien og nye bølger slår inn over svabergene der 16-17-åringer døde eller måtte svømme for livet. Derfor var det så viktig å bevare Kafébygget, forklarte han. Med sine kulehull og historier ligger Kafébygget nå inne i en ny bygning, Hegnhuset. Der kan vi se de synlige sporene, og der ble jeg stående og lese, snufse og kjenne på det som er vondt.

Hvert år blomstrer det langs kjærlighetsstien og nye bølger slår inn over svabergene der 16-17-åringer døde eller måtte svømme for livet.

Langs veggen inne i Kafébygget er stedet der storesøsteren til mine døtres venninne ble skutt og drept. Jeg har skrevet om den fine nabofamilien i vårt ferieparadis flere ganger i denne spalten. Det skulle vært tre søstre på begge sider av det røde gjerdet. Hos oss gikk vi fra to til tre da yngstejenta vår ble født i august 2011. På andre siden av gjerdet gikk de fra tre til to 22. juli samme år. På Utøya traff vissheten meg igjen. Det gjorde sterkt inntrykk.

[ Høyre roper høyt for å score billige politiske poenger ]

Det slo meg, atter en gang, hvor viktig det er at vi minnes det grufulle. Av hensyn til hver enkelt av dem som døde, men også for at vi skal samle mot til å stå opp mot hat og holdninger som fører til ekstremisme. Og for hver enkelt sin trygghet i samfunnet vårt.

Selv kan jeg få små stikk av utrygghet. Hvis det smeller høyt, minner det meg om da bomben gikk av og blåste inn vinduene i Dagsavisens lokaler i Grubbegata, noen meter fra Regjeringskvartalet. Og da jeg gikk rett på politisperringer og brannbiler i Oslo sentrum etter sist ukes brann i bygården over Stortinget T-banestasjon, var sperringene plassert samme sted som politiet vi måtte passere for å komme oss på jobb dagen etter 22. juli. Små ting utløser store minner.

Vi har et felles ansvar for å ta vare på et samfunn der statsråder kan spise saftis og klappe geiter mens de snakker avslappet med redaktører – og der folk ikke skal være redde for å elske den man vil eller å gå nedover noe så vakkert som kjærlighetsstien.

Akkurat nå er vi inne i en måned der mange kjenner på frykt på grunn av andres hat. Med terror stanset pridefeiringens glede i fjor, og nå har vi lest historiene om prideflagg som fjernes eller brennes. Hver gang jeg ser et prideflagg, må jeg innrømme at tankene går til skeives trygghet. Sånn var det ikke før. Vi har et felles ansvar for å ta vare på et samfunn der statsråder kan spise saftis og klappe geiter mens de snakker avslappet med redaktører – og der folk ikke skal være redde for å elske den man vil eller å gå nedover noe så vakkert som kjærlighetsstien.

[ Det er uheldig om det oppstår en språklig kløft mellom akademia og folk flest ]

Heldigvis sitter de varige sporene i vårt kollektive minne, slik at vi forhåpentlig ikke tillater oss verken å glemme det som er fint eller å se vekk fra det som vi ikke kan akseptere. God fredag!

[ Vikar fra bemanningsbyrå koster 4.500 kr mer enn en fast ansatt ]