Kommentar

Søstrene på andre siden av gjerdet

Det skulle vært tre søstre på begge sider av det røde gjerdet i vårt felles sommerparadis. Hos oss gikk vi fra to til tre da yngstejenta ble født i august 2011. På andre siden av gjerdet gikk de fra tre til to 22. juli samme år.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Fra vår side har vi fulgt med på årene som er gått siden de to eldste søstrene Trønnes Lie, Cathrine og Elisabeth, dro til Utøya sommeren for ti år siden. Bare Cathrine kom hjem igjen i live, men hun var hardt skadd, både fysisk og psykisk. Tettest har vi fulgt lillesøster Victoria. Hun som var maskoten i søstergjengen på campingplassen, ble eldst hver gang hun fulgte stien rundt de rødmalte treplankene og kom opp til oss. Det gjorde hun så ofte at hun i sommerferiene var like mye storesøster for vår yngste som det minstejentas egne søstre var. Det er ikke mulig å telle det antallet amerikanske pannekaker Victoria og mine jenter har satt til livs over felles frokoster.

Bare Cathrine kom hjem igjen i live, men hun var hardt skadd, både fysisk og psykisk.

—  

Det er mye annet som er vanskelig også. Som å forstå fullt ut hva storesøster Cathrine og familien har vært gjennom de siste ti årene. Uansett hvor nær vi føler oss, er det uendelig mye mer enn bare et gjerde som skiller oss andre fra dem som ble rammet direkte av 22. juli. Som Stavanger Aftenblad skriver i anmeldelsen av boken «Søstre», som Cathrine Trønnes Lie nylig ga ut sammen med forfatter Mariangela Di Fiore: «En kan ikke trille terningkast på disse fortellingene i seg selv; hver eneste overlevende som deler historier fortjener lyttende ører».

Summen av den kollektive historieskrivingen, og forståelsen av sorgen, etter dagen og datoen alle husker, kan trolig aldri bli høy nok. Bare de siste månedene har jeg lest meg gjennom flere svært gode bøker med ulike innfallsvinkler. Jeg har fått klump i halsen av både NRKs TV-serie «22. juli» og podkastserien «Hele historien – 22. juli». Det som treffer meg aller tyngst, er likevel 154 lettleste sider om noe veldig vanskelig, uten unødvendige ord eller beskrivelser, om storesøsteren på andre siden av gjerdet. Hun som har brukt alle disse årene på å «akseptere følelsene mine i stedet for å undertrykke dem», som hun skriver, og til slutt har konkludert med at hun nå har lysere tider foran seg.

Igjen kom tankene om at Elisabeth burde overlevd, og ikke jeg. Hun, med alle sine planer. Hun, som visste hva hun ville, og hvordan hun skulle komme dit. Hun ville utrettet så mye. Hva var vitsen med at jeg overlevde?

—  Cathrine Trønnes Lie i boken «Søstre»

Jeg tenker på Cathrine som har strevd med angst, og på NAV og systemet som av og til hjelper og andre ganger ikke helt strekker til. På at hun nå, ti år etter, endelig er i gang med 40 prosents stilling hos Kirkens Bymisjon, og at livet omsider er blitt bedre, selv om det underveis har vært så tungt at det knapt har vært til å bære. Som det beskrives i «Søstre»: «Igjen kom tankene om at Elisabeth burde overlevd, og ikke jeg. Hun, med alle sine planer. Hun, som visste hva hun ville, og hvordan hun skulle komme dit. Hun ville utrettet så mye. Hva var vitsen med at jeg overlevde?». Jeg tenker på Victoria som ifølge Cathrine søkte all den oppmerksomheten ingen klarte å gi henne da alle var i sorg, og på mamma Marit som jeg har sett jobbe seg gjennom sorg med sang og musikk. Og så tenker jeg på Elisabeth som var så glad i å gå tur med Chanto, hunden som mine døtre har vært akkurat like glade i å gå tur med. Klumpen i halsen vokser.

Men først og fremst tenker jeg på Cathrines historie og på alle de andre som ble drept eller overlevde, er pårørende eller berørt. Det er så uendelig mange som har slitt i disse ti årene. Vi skylder oss selv å forstå så mye som vi overhodet kan. Selvsagt er jeg altfor inhabil til å kaste noen terning selv, men låner Stavanger Aftenblads oppsummering under terningkast 6: «Denne bør få utstillingsplass i skolebiblioteket. Når en tenåring spør meg om 22. juli, vil jeg overlevere boken om Cathrine Trønnes Lie». Jeg tar meg i å ønske at mine døtre skal lese denne boken, og tenker at det jaggu er fint at flere får et glimt over gjerdet. Vi kan ikke tillate oss å glemme - verken som søstre, foreldre, medmennesker eller samfunn.