Den norske abortloven er et gammelt kompromiss. Loven balanserer selvbestemmelse, medisinske hensyn og etikk på følgende, litt forenklede måte: Frem til tolvte svangerskapsuke er det full selvbestemmelse for den gravide kvinnen. Mellom uke 12 og uke 22 kan abort innvilges på diverse grunnlag, men etter behandling i nemnd. Etter uke 22 anses fosteret for å være levedyktig, og abort er utelukket.
Det er veldig vanskelig å lese forslaget som noe annet enn å snikinnføre et totalforbud mot abort
Slik lå kompromisset lenge. I relativt politisk fred. Frem til Solbergregjeringen måtte fri til Kristelig Folkeparti. På bordet la man paragraf 2c i abortloven, som åpner for abort etter tolvte uke ved medisinsk indikasjon, og et forbud mot fosterreduksjon, såkalt tvillingabort. Dette er et inngrep der man fjerner ett av flere fostre. Til slutt endte det med at 2c besto, mens fosterreduksjoner ikke lenger var selvbestemte.
Så har det i etterkant vist seg at antallet fosterreduksjoner ikke gikk nedover, selv med lovendringen. Det var få fosterreduksjoner før, og det er like mange (eller like få) nå. Det var heller ikke poenget.
[ Jo Moen Bredeveien: Arbeiderpartiets jakt på fortiden ]
Det var viktig for KrF å markere seg. Markere at grunnene noen kvinner hadde for å ville ta abort ikke var gode nok. Belastningen på de få kvinnene var ikke et nevneverdig tema. «Klarer du å bære fram ett barn, så klarer du to», som KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad sa i en NRK-debatt.
Alt KrF klarte å oppnå var å ta litt frihet og selvbestemmelse vekk fra noen få kvinner. Og å sette abortloven i spill.
Det har de skjønt selv, også. Når Kristelig Folkeparti nå snakker om abortloven handler det ikke lenger om innstramminger, men om å bevare det eksisterende kompromisset. Kompromisset som de selv rokket ved.
Det klinger litt hult når KrF nå snakker om abortloven på denne måten. Særlig når de hevder det er et kompromiss de vil bevare. Senest denne uken ble nemlig et grunnlovsforslag fra partiet komitébehandlet. Forslaget var å grunnlovsfeste «vern av liv fra unnfangelse til naturlig død». Minst fem ganger tidligere har partiet fremmet lignende grunnlovsforslag. Det kommer neppe til å bli vedtatt denne gangen heller, men det synliggjør veldig tydelig hva partiets virkelig primærstandpunkt er i abortsaken.
[ Synnøve Vereide Trampe: Rusa russ på ville veier ]
Det er uklart hva KrF mener rettsvirkningen av forslaget egentlig skal være, men i vårt juridiske system har grunnloven forrang foran «vanlige» lover i tilfeller der det er motstrid. Det er veldig vanskelig å lese forslaget som noe annet enn å snikinnføre et totalforbud mot abort.
Kompromisstannkremen blir det nok uansett vanskelig å putte tilbake på tuben. Nå som abortloven først er i spill, er det nok av krefter i Norge som ønsker liberalisering fremfor innstramming. Senest partiet Rødt, som på sitt landsmøte vedtok en uttalelse om ny abortlov, helt uten abortnemnder.
Jeg tror den mest realistiske abortkampen fremover blir for å fjerne nemndene i perioden mellom tolvte og attende svangerskapsuke.
De aller, aller fleste som får nemndbehandlet et ønske om svangerskapsavbrudd, får det nemlig innvilget. Særlig mellom uke 12 og uke 18. En rapport fra Folkehelseinstituttet i 2021 viste at bare 0,5 % av nemndbehandlinger mellom uke 12 og uke 18 resulterte i endelig avslag.
Det virker som om noen tror at dette er et argument for å beholde nemndene. Er det så farlig, liksom? De aller, aller fleste får jo innvilget aborten sin uansett.
[ Kjell Werner: Arbeidslinja blir misforstått ]
Sannheten er den motsatte. Dersom så godt som alle får innvilget svangerskapsavbruddet sitt etter nemndbehandlingen, har nemnda først og fremst vært et ekstra lag med hindring, stress og usikkerhet i en situasjon som allerede kan være veldig tung.
Samtidig viser tallene at det ikke er noe behov for å «kvalitetssikre» dømmekraften til kvinner som søker abort. De viser også at nemndene ikke er noe verktøy for å redusere antallet aborter. Akkurat som lovendringen om fosterreduksjon, bidrar ikke dagens løsning til noe mer enn at noen kvinner får litt mindre frihet og et litt vanskeligere liv.
Å utvide selvbestemt abort til attende svangerskapsuke, er dermed ikke en diskusjon om hvor mange aborter vi skal ha. Det er ikke engang en diskusjon om hva som er en «god nok» grunn til å ta abort, all den tid nemndene ser ut til å godta så godt som alle begrunnelser.
Abortene blir uansett innvilget. Spørsmålet er om vi skal tvinge kvinner til å gjennomgå en prosess som innebærer usikkerhet og ufrihet først. Det er til syvende og sist kun en kamp om hvem som skal få bestemme.
De gode nyhetene for Kristelig Folkeparti er altså at dette er en kamp de kan tape uten at det blir flere aborter i Norge. Men de kan måtte oppleve at noen kvinner i Norge får litt mer frihet. Det kan være en like vanskelig pille å svelge.
[ Klassesamfunnet er overalt, også i Norge ]
[ Reidar Sollie: Al-Samarai mot Kjøll - fra to verdener, men enige om det meste ]