Kommentar

Lær av faren din, Sørloth!

Norge åpner EM-prosjektet med mest fokus på spilleren som ikke er med.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er jo medienes skyld. Og helt naturlig. Når verdens for tiden beste spiss ikke kan hjelpe hjemlandet sitt, blir det krisemaksimert. Inne i denne bobla blir det slik.

I Malaga beklager de at Erling Braut Haaland ikke er med. De ville gjerne se han stange mot det spanske forsvaret. I stedet får de Alexander Sørloth, som de kan bivåne i hjemlandet hver uke. Det har ikke samme effekt. Og det kan Sørloth utnytte.

For tiden ruller “Våre beste menn” som en serie på TV2, enda en mimrereise fra den gang Norge var i sluttspill. Det viser hvilken sult som råder. Jo flere år vi kommer unna EM i 2000, siste år Norge var med, jo større blir prestasjonene fra den gang om at vi faktisk kom oss til mesterskap. Det var folketog i gatene. Vi har altså mistet elleve VM og EM på rad siden den gang. Ståle Solbakken er ansatt for å få Norge til EM i Tyskland i 2024.

Og det er den reisen som starter i Malaga i kveld.

Da Dagsavisen var hjemme hos Egil Drillo Olsen for noen uker siden for å lage podkasten Trikkeligaen, måtte vi jo også innom landskampene som venter. 80-åringen skal igjen sitte i TV2s studio. – Vi må jo være klar over at vi kan komme hjem fra de to kampene (Spania og Georgia) med null poeng, sa han, som vanlig pessimistisk. Men da han ledet laget var tonen annerledes. Da var han dyktig på å snakke motstanderne ned. Så mye at han måtte be dem ikke undervurdere England. Det gjorde de ikke, og vant.

I den gjengen fantes altså Gøran Sørloth, far til Alexander og den første spilleren som synliggjorde hva en møtende spiss var. Sønnen liker seg best rettvendt mot mål. Og nå får han endelig den spissrollen han vet han mister så snart Erling Braut Haaland er tilbake. Da må han lære av faren sin. Grip sjansen! Det gjorde Sørloth mot Nederland og det gjorde han da han brukte alle musklene sine for å sette opp medspillerne.

Gøran Sørloth anno 1990. Etter scoring mot Kypros.

Men så skiller det over 20 år i tid og det er vrient å sammenligne fotballen fra forskjellige tidsaldre. Men noe er ganske likt. Den mentale biten. Drillo innrømmet at han ikke hadde verktøy for å nullstille spillerne etter seieren over Brasil. Batteriet var flatt i neste og avgjørende kamp mot et middels Italia. – Vi kunne vunnet VM!, gjentok han.

Dette vet Ståle Solbakken mye om, han var også en del av gjengen. Mentale mekanismer slår inn. Men norske spillere diskuteres mer ute i verden nå enn i 1998. Det skyldes Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard. Førstnevnte er oppsiktsvekkende toppscorer i Mesterliga og Premier League, Martin er ti kamper unna å lede Arsenal til ligatittel i England som kaptein. Men det stopper der.

Så må vi også huske at Spania anno 2023 neppe er på nivå med sine beste årganger. Det er debuten for den nye landslagssjefen Luis de la Fuente, og han har faset inn mange nye unge spillere i troppen. De vil selvsagt vise seg fram. Men den ballbesittende kulturen sitter. Måtte de bare bli altfor ballbesittende. Det kan ta vekk effektivitet.

Landslaget er et kollektiv og Solbakken og hans team jobber med dette hver dag. De to norske stjernene har bedre medspillere i Manchester City og Arsenal enn i landslaget. Det er en del av bildet. Nummer tre i hiarkivet nå er Fredrik Aursnes, kvartfinalist i Mesterligaen med Benfica. Men han kunne gått opp og ned fra Stortinget til Slottet uten at noen hadde stoppet opp. Det er han glad for. For han er eksempelet på den typiske norske grovarbeideren, de som primært er treningsprodukter med evigvarende løpskraft. Les Øyvind Leonhardsen.

Haalands avslutter-egenskaper og Ødegaards vidvinkelsyn er unikt. I kveld har vi bare det siste. Avspark 20.45.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen