KRINGSJÅ (Dagsavisen): Podkasten «Trikkeligaen» har havnet hjemme hos legenden sjøl, Egil «Drillo» Olsen på Kringsjå. Fra stuevinduet ser han rett ned på Ullevaal stadion, på den andre siden er treningsfeltet til Lyn.
Igjen ruller det en TV-serie om han og landslaget han skapte på 90-tallet i «Våre beste menn» på TV2.
– Det er faktisk ting der jeg aldri har sett, sier han til Dagsavisens utsendte.
Starten i Vålerenga
Men vi er her ikke for å mimre om landslaget, men å snakke om Oslo-fotballen.
Vi lykkes vel bare delvis. Drillo, som fyller 81 år i neste måned, må innom fotballens utvikling, hvordan VAR kanskje hadde holdt ham i Premier League litt lenger og hvor fristende det var å trene landslaget som lå sist på Fifa-rankingen i 2014. Men det får vente.
Men Olsens kobling til Oslo-fotballen startet i 1964 da han meldte seg opp til etnografi på Universitetet i Oslo og ble Vålerengas intellektuelle alibi sammen med Nils Arne Eggen.
Problemet var at Østsiden i Fredrikstad ville at han fortsatt skulle spille for dem selv om han flyttet til Oslo. Han ble overtalt til å ta 65-sesongen for dem. Selvsagt det året VIF ble seriemester …
– Det var ikke så vanlig å bytte klubb den gangen. Derfor ble det pussig nok bare en kamp for Vålerenga i 1964. Men den var spesiell nok, sier han.
Trikkeligaen er en podkast fra Dagsavisen om oslofotball. Den kan høres på Apple Podcasts her, på Spotify her, eller der du vanligvis finner podkaster. I tillegg kan du høre den i spilleren under:
Øyeblikket mot Everton
Vi er i oktober 1964 og Vålerenga spiller returkamp mot Everton på Goodison Park i den daværende Messebycupen. Det er den første offisielle kampen noe norsk klubblag spiller i England. Det sier noe om oslofotballens styrke at Lyn var i serievinnercupen og Skeid i cupvinnercupen.
– Vi tapte 2-4, men vi leda og jeg scora. Men det jeg husker best er da Bonden (keeper Helge Sørlie) ble skada og det ble en lang pause i spillet. Jeg tok opp ballen og begynte og trikse. Glansnummeret mitt var å banke den ganske langt opp i lufta og ta den ned. Dette hadde de tydeligvis aldri sett. Da jeg ga meg ropte de: More, more, more! Det var litt over 20.000 tilskuere der.
For Olsen var også ballsjonglør. Inspirert av Tore Hansen fra Fredrikstad som hadde en slags verdensrekord på 60.000 tilslag.
– Jeg prøvde det samme da jeg var i militæret under en øvelse på Hjerkinn. Jeg brukte en gummiball. Du gjør 6–7000 tilslag i timen. Jeg passerte 18.000, da hadde jeg holdt ballen i lufta i over to timer, men mista den dessverre.
– Med slike egenskaper du hadde, får du litt ekstra hjerte for den type spillere nå, driblefantene?
– Jeg var ikke så stor driblefant som mange vil ha det til. Men jeg hadde fart. Jeg løp 60-meteren under 7 blank. Det var min største styrke. Jeg hadde en venstre-høyre finte som jeg lærte av Garrincha i sin tid. Jeg haika som 16-åring alene til Göteborg for å se Brasil – Sovjet i VM i 1958. Jeg sto tett inntil et gjerde og hadde Garrincha rett foran meg. Han kjørte rundt med den russiske venstrebacken, forteller han.
[ Kommentar: Vålerenga må bli med på den kostbare leken ]
Udugelige trenere
Det ble Drillos første inspirasjon.
Men fra trenerne fikk han ikke mange impulser. Klubbtreneren i Vålerenga, østerrikeren Anton Ploderer, hadde ikke mye å tilføre.
– Han kunne jo ingenting om fotball. Men han var opptatt av fysisk trening. Da det ble snakk om taktikk foran kampene kom som regel Hengern (Terje Hellerud) og Bruno (Einar Bruno Larsen) og sa: Slapp av Anton, dette ordner vi. ler Olsen.
Ifølge en av Trikkeligaens tidligere gjester, Terje Hellerud, fikk Ploderer oppnavnet «Bakern» fordi han var best på å lage wienerbrød.
På landslaget regjerte en annen østerriker, Willy Kment.
– Du fikk ikke mye tillit fra han?
– Ingenting. Nei, han var litt perfeksjonist, mens jeg spilte med trøya utenfor buksa og med strømpene nede. Alt det som han hata, trur jeg. Jeg ser ikke bort fra at det kunne ha noe med politikk å gjøre og. Vi sto nok ganske langt fra hverandre.
– Men det pussige den gangen var jo at det var UK (uttagnigskomiteen) som tok ut troppen, ikke landslagssjefen?
– Ja, og Einar Jørum var en av dem. Og det har jeg hørt i ettertid at hvis Jørum nevnte mitt navn i diskusjonen ville Kment ta sin hatt og gå. Jeg vet ikke om det var av politiske årsaker. Og når jeg ikke vet, kan jeg ikke si det.
– Men det er vel ikke bedre om han syntes du var helt dust?
– Nei da, men det syntes han sikkert også.
[ Derfor gikk Vålerenga 42 millioner i minus ]
Revolusjonen til Curtis
Etter disse erfaringene er det kanskje litt pussig at nettopp treneryrket ble Egil Olsens største suksess.
– Hva var det som trigget deg?
– Jeg begynte ikke som spillende trener før jeg var over 30 år. Det var i Frigg sammen med Per Pettersen. Det var rett etter at George Curtis hadde innført soneforsvar i Rosenborg. Det syntes vi var dødsspennende. Plutselig skulle vi gjøre ting stikk motsatt av det vi hadde lært. Vi skulle ikke markere lenger. Vi skulle posisjonere oss i forhold til medspillere, ikke motspillere. Det var å snu alt på hue. Vet dere hva målforskjellen til Rosenborg var det første året der? Det var atten kamper i tiklubbserien. Det er ikke til å tru: 15–5. Og tre av de fem baklengsmåla var straffespark!
– Dette tok vi til oss. Men vi gjorde mye feil. Vi var dårlig på pumping (flytte forsvaret ut), så vi slapp inn mange rare mål. Så vi innførte dette lenge før svenskene. De kom jo etter hvert med soneforsvar og gjorde det veldig bra. Men vi var først! Det er litt itt rart, Nederland og Tyskland holdt på med sweeper i lang tid.
– Er dette kunst mot fag?
– Sweeperen hadde høy status. Men det er bedre å spille med en flat firer bak. Det burde flere også gjøre på midtbanen.
Rådet til Vålerenga
Og når vi spør han om råd til dagens Vålerenga, er svaret klart. Han har hatt trener Dag-Eilev Fagermo på besøk.
– Spill med flate firere både i forsvar og på midtbanen. Det er mitt råd, sier han.
Enkeltspillere i dagens VIF vet han for lite om. Det kan han ikke blande seg inn i.
– Jeg er snart 81 år. Jeg er i ekstraomgangene. Tida som fotballtrener er over, gliser han.
I Oslo trente han altså Frigg, Lyn, Hasle/Løren og Vålerenga.
– Hvorfor aldri Skeid?
– Fotballen er tilfeldig. Jeg vet ikke, sier han.
Og vi kommer igjen uunngåelig nok tilbake til landslaget:
– Husk at hadde ikke dommeren i 1998 i kampen mot Brasil dømt det straffesparket hadde vi ikke sittet her og snakket om det ennå, sier han.
Da hadde heller ikke filmen Alt for Norge, som kom i fjor, blitt laget. Kanskje heller ikke den innholdsrike biografien «Mine Kamper«, ført i pennen av Alfred Fidjestøl, som kom for snart tre år siden.
[ Endelig får brasilianeren sin VIF-debut ]
En innrømmelse
I serien «Alt for Norge» får vi et innblikk i hans pedagogiske egenskaper. Hvordan spillerne lyttet til ham. De fleste som spilte under ham på 90-tallet er store personligheter i fotballen i dag.
Så kommer han med en innrømmelse, noe han har tenkt på mye siden:
– Jeg var nok ikke flink nok etter at vi hadde slått Brasil. Da er det vanlig å få en liten down. Jeg visste jo det. Men det klarte jeg ikke å gjøre noe med. Vi spilte en middelmådig kamp mot Italia og tapte 0–1 etter veldig få målsjanser. En kamp vi kunne vunnet over et helt ordinært italiensk lag. Vi kunne blitt verdensmestere!
– Utvikler fotballen seg i tråd med dine ideer?
– Posession (ballbesittelse) er prioritert høyere i dag. Du må jo vurdere styrken hos motstanderne. Det er mange lag ikke flinke til. Men tempoet har økt ganske kraftig de siste 15–20 årene.
– Hva er det å gå på?
– Taktisk er det mye å gå på. Jeg er overraska over mange valg som gjøres, sier han.
– Vi på landslaget var jo ganske sære. Vi slo veldig sjelden støttepasninger, sier han.
Enestående rekke
Norge ble ikke verdensmestere, kom ikke engang til kvartfinale, men noen fakta står igjen som han er stolt av. Og forteller:
– Høsten 1991 tapte vi tre kamper på rad på Ullevaal stadion: 1–2 for Sverige, 0–1 for Sovjet og 2–3 for Tsjekkoslovakia. Men hvor mange kamper spilte vi på Ullevaal etter det uten å tape?, spør Drillo oss.
Vi har ikke svaret. Men han ramser opp:
– Ingen tap i 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1998. Så gjorde jeg comeback i 2009. Vi tapte ikke da heller. Neste kamp vi tapte var en privatkamp i 2010 mot Ukraina. 0–1. Etter en gedigen keepertabbe av Jon Knudsen for øvrig. Da hadde vi spilt 35 kamper på rad uten å tape. Vi var tre ganger på 2. plass på Fifa-rankingen, sier han.
Kanskje det var derfor han var litt trigget av muligheten til å bli landslagstrener i Buthan i 2014, laget som å sist på Fifa-rankingen. Det ble det ikke noe av. Men han fikk prøve seg i Wimbledon og i Irak, som han forteller mye om i podkasten.
Der er vi selvsagt også innom redningsaksjonen i 1998 da han ble hentet inn som en kriseløsning i VIF. om mirakelet i Istanbul dalaget lå under 0–3 for Besiktas for så å avansere …
[ Lise Klaveness foran Fifa-kongressen ]
EM i 2024
Om få uker er han i aksjon i TV2 igjen som ekspertkommentator i studio når EM-kvalifiseringen starter med to bortekamper mot Spania og Georgia. To kamper han frykter.
Han anser seg som ganske samkjørt med Ståle Solbakken om strategi. Også Solbakken var jo en del av Drillos menn på 90-tallet.
Men det er jo litt søtt at filmen Alt for Norge avslutter med at Drillo står på treningsfeltet til det daværende 3. divisjonslaget Lyn der han driller forsvarsspill. Og kan navnet på spillerne.
– Jeg er oppvokst med geografisk hukommelse, men den er betydelig svekket med årene.
Men han utfordrer Dagsavisen til å teste ham i geografi igjen før vi går, for han turnerer fortsatt med Arne Scheie med quizer om fotball og geografi.
Vi får beskjed om å finne et tall på en fjellhøyde i boka hans, så skal han gi oss svaret.
– 345?
Han trenger litt betenkningstid. Det er mange land og fjell i verden. Men dette er god trening for hjernen for en aldrende mann.
– Vi skal til Belarus (tidligere Hviterussland). Dzjarzjynskaja.
Vi fjernet oss langt fra Oslofotballen nok en gang.
Fire lag fra Oslo i Eliteserien igjen?
– Det blir lenge til, sier Drillo og avslutter. For nå skal han på tur med bikkja Keegan som snart får en ny lekekamerat i huset.
Hold deg oppdatert. Få Oslosportens nyhetsbrev fra Dagsavisen!
