På SVs landsmøte i dag var knyttet stor spenning til hvem som skulle fylle det ledige nestledervervet: Marian Hussein eller Lars Haltbrekken.
Valget var ventet å bli svært jevnt, og det ble det: Ved avstemmingen stakk Hussein av med seieren, med 114 mot 101 stemmer.
I en tid hvor ordet woke ligger på alles lepper, er det ikke helt overraskende at flertallet i raddis-partiet SV vektlegger mangfold tyngre enn erfaring.
For, satt litt på spissen, så var det nok dette som skjedde da landsmøtet valgte norsk-somalieren over trønderen. Men det kan likevel være et smart valg.
I politisk ledelse kan det personlige være vel så viktig som det profesjonelle
Valgkomiteens begrunnelser for hver av de to kandidatene, kunne knapt vært mer ulike.
De som tok til orde for Haltbrekken som ny nestleder la vekt på «solid organisatorisk kompetanse og kapasitet, med både ledererfaring og erfaring med forhandlinger». Trønderen er dessuten miljø-veteran, og ikke minst: SVs utpekte strømkrise-talsperson.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
I beskrivelsen av Marian lå fokuset mest på hennes oppvekst og bakgrunn. Marian er «Oslo-jenta fra Stovner» og «et resultat av solidaritet og antirasisme». Hun er den første innvalgte på Stortinget med afrikansk bakgrunn.
Nå er hun også den første minoritetspersonen som troner vervet som nestleder eller leder i SV (hvis vi ser bort fra jødiske Theo Khoritzinsky som var leder på 80-tallet).
Marian er helsepolitisk talsperson, og i hennes tale til landsmøtet var hun god da hun fortalte at hun vet hvordan det er å være «en utslitt og utbrent helsepersonell».
Men selv om gratis tannhelse er en forlokkende og logisk tanke for mange, er det neppe med helsepolitikken SV vinner flest velgere.
[ Synnøve Vereide Trampe: SVs Nato-ja kan endre dynamikken på venstresiden ]
SV ville fått en svært kompetent nestleder i Haltbrekken. Det kan bli en utfordring for partiet at ingen i den nye ledertrioen har i nærheten av samme tyngde som trønderen på grønn politikk.
Likevel: I politisk ledelse kan det personlige veie vel så tungt som det profesjonelle. Og det personlige kan trekke vel så mange velgere som selve politikken.
Ved å løfte en minoritetskvinne opp i ledelsen, kan SV fri mer direkte til en velgergruppe i vekst. Vi vet at innvandrere i stor grad stemmer på partiene til venstre for den politiske midtstreken – men i dag velger mange av dem Arbeiderpartiet, ikke SV.
Potensialet er også stort for å mobilisere helt nye velgere, for kun halvparten av innvandrerne i Norge stemte ved forrige stortingsvalg.
Og, til slutt: Vi vet at mange av innvandrerne befinner seg i valgdistriktet Oslo, som Hussein representerer.
Med kvinnen fra Groruddalen i ledelsen, kan partiet tiltrekke seg nye og viktige innvandrerstemmer.
Det trenger SV, hvis de skal nå ambisjonen om å bli det største paritet på venstresiden.
