Noen vil si at Nato-motstanden er selve ryggmargen i SV. Partiet ble tross alt stiftet på opposisjon mot Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, og spesielt Nato-politikken.
Nato-motstanden i partiet er – eller var – kanskje mest av alt en ryggmargsrefleks. Det siste årets debatt, og debatten på landsmøtet denne helga, viser at motstanden ikke var så stor likevel når en del bare fikk tenkt seg om. Dessuten har denne refleksen stått sterkest hos en del SV-politikere, og ikke blant partiets velgere.
For SV har vært i dramatisk utakt med egne velgere i Nato-spørsmålet, og det var de lenge før Russland trappet opp krigen mot Ukraina.
Etter invasjonen i fjor sa 74 prosent av SVs velgere ja til Nato – men oppslutningen har også vært enda høyere. Allerede i 2009 støttet nesten ni av ti SV-velgere, 86 prosent, norsk medlemskap i Nato. Dette var riktignok før bombingen i Libya, men det var også etter Irak-krigen og Norges involvering i Afghanistan.
Dette kan gjøre SV til en mer reell konkurrent mot Arbeiderpartiet
«Til de andre partiene: Det er på tide å skru av autopiloten i norsk utenrikspolitikk», sa avtroppende leder Audun Lysbakken da han talte til landsmøtet. Selv har SV nå skrudd av flymoduset.
Ved å skrote vedtaket om at partiet vil melde Norge ut av Nato, orienterer SV seg mot realpolitikken og vil oppfattes som et mer ansvarlig parti. Selv om dette innebærer at noen idealistiske SV-ere vil falle fra, er det trolig mest å vinne på denne snuoperasjonen. Både Lysbakken og en rekke talere på landsmøtet har pekt på potensialet for å sanke nye velgere med et Nato-ja.
[ Jo Moen Bredeveien: Regjeringens kalde krig om EU ]
Den nye SV-lederen Kirsti Bergstø frir til «hjemløse sosialdemokrater». Med en nyorientering mot Nato kan partiet fort bli et mer aktuelt alternativ for nettopp denne brede målgruppen. På sikt kan dette bidra til å gjøre SV til en mer reell konkurrent mot Arbeiderpartiet som hegemon på den politiske venstresiden.
Det er ikke potensialet det står på. SV var helt oppe på 20,9 prosent på meningsmålinger for ganske nøyaktig 20 år siden. I dag ligger partiet stabilt rett under 10-tallet.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Hvis SV fortsetter å breie seg ut som folkeparti, kan de i fremtiden kanskje til og med bli et styringsparti. Dette skjer neppe etter neste stortingsvalg, men som Bergstø selv sier: Målet til SV er å bli det største partiet på venstresiden, og det ledende partiet i Norge – på sikt. Dette forutsetter naturligvis at Ap ikke mestrer å dra seg opp fra hengemyra partiet nå sitter fast i.
SVs nye Nato-standpunkt åpner opp for ny dynamikk på venstresiden på flere områder. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har med jevne mellomrom sagt at det ikke er aktuelt å slippe SV inn i regjeringen. Spesielt ett argument går igjen når han begrunner dette: At det i en tid med krig i Europa, har vært bra å ikke ha Nato-motstanderen SV i regjering.
Helgens landsmøtevedtak kan derfor være starten på parterapi mellom SV og Sp fram mot valget i 2025.
[ Synnøve Vereide Trampe: Fallhøyden til SV er enorm ]
Så vil mange SV-ere påpeke at partiet ikke har blitt for Nato – de er bare ikke for en utmelding akkurat nå. Selve kritikken mot alliansen og mot USA holder de fast på. De sier altså ikke ja til Nato, de sier bare nei til nei til Nato.
Flere og flere har innsett at det ikke nytter å tilby velgerne urealistiske løsninger i møte med en stadig mer reell trussel. Likevel vil drømmen om et nordisk forsvarsalternativ fortsette å leve hos noen, selv med Sverige og Finland på vei inn i Nato. Det er forståelig at en så identitetspreget sak trenger tid på å modne i partiet, for Nato-motstanden har dype røtter i SV.
Nå er røttene røsket opp. Men det gjør ikke nødvendigvis så vondt som noen kanskje vil ha det til.
Alle som kan en ting eller to om planter, vet dette: Røtter kan vokse seg så store at de rett og slett sprenger krukka. Da må de pottes om i ny, frisk jord for å trives – ja, kanskje til og med for å overleve.
Samtidig er det alltid en viss risiko knyttet til en ompotting: Vil røttene trives i ny potte, ny jord?
Hvis røttene tas opp forsiktig, med omhu, og litt av den gamle jorden får bli med, så pleier det å gå helt fint. Det ser ut til at SV er i ferd med å lykkes med nettopp dette.