Ofte sier vi at «de med de sterkeste skuldrene må bære den tyngste børa». Men sammenhengen dette sies i forteller oss ganske mye om hvem sin styrke som får anerkjennelse, og hva vi anser den styrken for å være.
Uttrykket brukes hyppig i debatter om rettferdig fordeling, særlig skattespørsmål. «De sterkeste skuldrene» er visstnok de med mest penger, og «børa» er skatten. Utsagnet er kjønnsnøytralt, men når vi samtidig vet at i gjennomsnitt så er det menn som har de høyeste inntektene, de største formuene og høyeste kapitalinntektene i Norge, så avtegner det seg et bilde av at vi mener at menn med bred livvidde og mye penger også har «de sterkeste skuldrene».
Det å være rik på penger betyr ikke nødvendigvis at man har så sterke skuldre
Men det å sette likhetstegn mellom det å ha mye penger og det å ha sterke skuldre, sier mest om vårt syn på samfunnet.
Alenemoren med to deltidsjobber og to barn å forsørge, har hun svake skuldre hun da, siden hun både har lite tid og lite penger? Hun bærer den tyngste børa allerede, og gjør ikke noe nummer ut av det, truer ikke med å flytte til Sveits eller gi donasjoner til partier som kan tale hennes sak. Hun oppdrar barna sine, jobber så mye hun orker, planlegger pengebruken slik at barna får det de skal av mat og klær, ofte på bekostning av egen velvære.
For meg høres det ut som hun har uvanlig sterke skuldre.
På samme måte kan vårt syn på hva som er «ressurssvakt» fordreie mer enn det oppklarer. Flyktninger, for eksempel, anses ofte som ressurssvake. Og ja, målt i penger, nettverk eller språkkompetanse så kan det være riktig når de er nye i Norge. Men tenk også på dette: En flyktning er en som har forlatt familie, venner, stedet de vokste opp på, språket de mestret og kulturen de forsto, og klart å komme seg til Norge for å starte livet på nytt. Hvor mange av oss ville klart dette?
[ Jo Moen Bredeveien: Men hvor seilte Leiv Eiriksson egentlig ut fra? ]
Det er ikke ressurssvakt. Det er ressurssterkt, vi bare ser ikke kraften de bærer i seg fordi måleparametrene vi operere med ikke fanger det opp.
Det å være rik på penger betyr ikke nødvendigvis at man har så sterke skuldre. Det er det livserfaringen, ikke lommeboka, som avgjør. Hele ideen om at det er penger som avgjør styrken til et menneske er ganske provoserende når man først begynner å tenke over det.
Jeg har selv brukt uttrykket om «sterke skuldre» og «den tyngste børa» som et synonym for penger og mer omfordelende skatter. Vi gjør ofte det i arbeiderbevegelsen. I grunnen har vi har noen klisjeer vi tyr til for å formidle vårt syn på solidaritet, en annen er «de som sitter nederst ved bordet». Jeg har sagt det selv mange ganger, men samtidig kjent på at det er noe fremmedgjørende over hele formuleringen. Det er et uttrykk fra en annen tid, og innebygget i den er en rangordning om «øverst» og «nederst».
[ Trine Østereng: Highway to kommersialisering ]
Talemåter og tenkemåter henger sammen. Denne måten å tenke på gjør at dem vi skal hjelpe er «noen andre», ikke «hverandre». Den klientifiserer og underordner, heller enn å representere en solidaritet der vi ser hverandre i øyehøyde.
I oppveksten lærte jeg av faren min at problemer som man har penger nok til å løse ikke er ekte problemer. Han sa det i forlengelsen av et resonnement jeg som liten jente i Bjørheimsbygd ikke hadde livserfaringen til å forstå, og som handlet om at det viktigste i livet er helsa. Min fremmedarbeider-far hadde ikke penger i overflod, men hadde sett gjennom egen og andres erfaring at penger tross alt bare er penger, og at ingen kan betale seg ut av sorg, savn, ensomhet, depresjoner eller helseproblemer som det ikke finnes en kur for.
«Den tyngste børa» handler ikke om å betale penger til fellesskapet, vi bare får det til høres sånn ut. Ikke rart at de pengesterke syter sånn for tida, vi får dem jo til å tro at de bærer hele samfunnet vårt på sine skuldre.
[ Kathleen Buer: Det er ingen krise at ABC-klinikken forsvinner ]