Snart ett år har gått siden Russland startet krig i Europa, og vi husker alle de dramatiske dagene før krigsutbruddet.
Verdenssamfunnet fulgte Putins opprustning langs grensen mot Ukraina med argusøyne. På dagen i dag, for nøyaktig et år siden, holdt Putin en tale hvor han anerkjente Donetsk og Luhansk i Ukraina som uavhengige.
Mens klokken tikket mot 24. februar 2022 stålsatte vi oss for infernoet som skulle komme.
Parallelt skjedde dette: Kongen feiret sin 85-årsdag og mottok en verdifull vase i bursdagsgave. Avsenderen var Vladimir Putin selv.
Og kongen gjorde det en konge skal gjøre: Han nikket og smilte og sa ja, takk, president Putin.
Vår konge er dømt til å marsjere i utakt med tid og moral
Deretter sendte han et takkebrev. Dette skjedde 5. april, seks uker ut i Russlands blodige angrepskrig. Ifølge VGs oversikt ble brevet sendt samme dag som satellittbilder av massakren i Butsja rystet en hel verden.
Jeg er fristet til å argumentere for at kongehuset burde sendt vasen i retur. I en ideell verden kunne kongen attpåtil lagt ved en notis hvor det stod «Fuck you, mr. president».
Greit. Selv en hardnakket republikaner som meg selv skjønner at det ikke funker helt sånn.
De fleste forstår at det ikke nødvendigvis er smart å kutte alle diplomatiske forbindelser til Russland.
Samtidig vitner dette om noe ubehagelig, noe urovekkende. I Norge har vi et system med et statsoverhode som er dømt til å marsjere i utakt med tid og moral.
[ Kathleen Buer: Det er ikke krise at ABC-klinikken forsvinner ]
Når jeg diskuterer det norske monarkiet med tilhengere av kongehuset, går dette argumentet ofte igjen: Monarkiet er uansett bare symbolikk, og denne symbolikken er dessuten fin og samlende.
Kongens takkebrev til Putin, seks uker uti en blodig krig, viser hvor grusom symbolikken også kan være.
I verste fall er den verdifulle vasen bare stuet bort på et støvete lager. I beste fall er den destruert.
Hvis ikke, så håper jeg dette: At den selges eller auksjoneres bort til en samler, og at pengene sendes som et bidrag til Ukraina.
Et såpass beskjedent «nei, takk, mr. Putin» burde vi kunne tillate fra et demokratisk og fritt lands statsoverhode.
Først da snakker vi om fin symbolikk.
[ Benedicte Bull: Kan Perus demokrati rakne? ]