Søt melding fra en svindler

En morgen i romjula fikk jeg en hyggelig melding på Messenger. Den var fra min favorittlærer på barneskolen, som nettopp hadde lagt meg til på Facebook. Hun var en sprudlende, morsom og snill lærer, og jeg ble glad over å høre fra henne. Tenk at hun husket meg etter alle disse årene?

Hun spurte hvordan jeg hadde det. Jeg svarte at jeg hadde det bare bra. Rørt, og ikke så lite smigret, forberedte jeg meg på å fortelle henne mer om livet mitt etter barneskolen. Hun svarte kjapt at hun var glad for å høre at jeg hadde det bra. Selv hadde hun det også bare fint. Men så kom mine gamle barneskolelærer med et ganske merkelig spørsmål. Om jeg kanskje var interessert i et «DHHS-stipend»?

Jeg, fortsatt i et slags rørt «tenk at hun fortsatt husker meg»-modus, spurte: «DHHS! Hva er nå det for noe, da?» Fraværende googlet jeg «DHHS» og «stipend» mens jeg chattet. Og der! ringte plutselig alle alarmklokker på en gang.

«Svindel på Messenger» var bare en av nettavis-titlene jeg fikk opp på skjermen. «Ble svindlet via det han trodde var en gammel Facebookvenn – nå advarer han andre». En mann i Østfold hadde klikket på en lenke fordi den angivelig ble sendt fra en seilervenn på Messenger. Vennen hevdet at denne DHHS-organisasjonen hadde finansiert hans båtrestaureringsprosjekt. Nå øynet Østfold-mannen håp om å få finansiert sitt eget bokprosjekt. Det ble utvekslet koder og telefonnumre, men mannen forsto til slutt og tapte «bare» 2.000 kroner. «Burde du ha vært mer skeptisk?» spurte lokalavisa. «Jeg senket kanskje guarden litt vel mye», innrømmet mannen.

[ Innfall: Årets mest googlede person ]

Også jeg senket guarden litt vel mye for den koselige læreren. Og så jeg, som trodde jeg var immun mot slikt, vaksinert som jeg ble da jeg fikk min første svindelmail i 2000. Den kom fra en sjef jeg hadde et fint forhold til, men jeg syns kanskje hun tok litt hardt i når tittelen på mailen var: «I love you». Jeg åpnet mailen, og der! la jeg PC-en åpen for det som ble kjent som det beryktede «I love you-viruset». På et blunk slettet kjærlighetsviruset alle de søte bildene av babyen vår. (Vi tok ca en million nye etterpå).

Siden har jeg ledd en hånlig «du lurer ikke meg»-latter når jeg leser hjelpeløs Google Translate-norsk eller får rare henvendelser fra «Telenor», «Posten» og «Skatteetaten». Senest lillejulaften slettet jeg masse tvilsomme mail av typen: «Hurra – du har vunnet en splitter ny iPhone 14!».

Mitt svake punkt var altså en hyggelig melding fra en pensjonert barneskolelærer. (Som nå er blokkert og innrapportert). Nå lengter jeg tilbake til de gode, gamle, lett gjennomskuelige, men sjarmerende Google Translate-mailene. Som denne, fra 2017: «God dag, jeg er Mr. Andrew Butler. Jeg er den utøvende agenten til et velkjent legitimt utlåns selskap kjent som Express Finance Loans. Har du behov for penger til å betale regningene dine? Vår rente er 3 %».

[ Innfall: Kan de ikke flytte til Sveits som alle andre? ]

[ Innfall: Strømstøttens år ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen