Kommentar

Audun Lysbakken går av. Men hvor skal SV gå?

SV har et problem som heter Rødt. Og et annet som heter Arbeiderpartiet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det er vemodig», sa Audun Lysbakken. Etter snart 11 år i toppen av partiet er det bare noen små måneder igjen før han skal erstattes på landsmøtet i mars.

SV har vært hele hans voksne liv og gjenoppbyggingen av partiet fra 2013 til i dag minner om et livsverk, så det er lett å forstå følelsen. Men nå skal Audun Lysbakken prioritere familien, sier han.

Hva SV vil prioritere framover, er et mer åpent spørsmål.

Det tar seg ikke helt godt ut for feminist-partiet SV at bare to av seks partiledere har vært kvinner.

Det er tre kandidater som umiddelbart peker seg ut som naturlige etterfølgere: Finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski og nestlederne Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes.

Det alle tre har til felles er at de er nordlendinger. Det som skiller Fylkesnes fra de to andre, er at han er mann. Dermed er det naturlig å anta at hans kandidatur svekkes noe – det tar seg ikke helt godt ut for feminist-partiet SV at bare to (av seks) partiledere har vært kvinner.

Mer interessant enn ledervalget er likevel hvilken vei «nye» SV vil ta. Audun Lysbakken har løftet partiet fra sperregrensa og nesten enda verre i perioden etter den rødgrønne regjeringen (2005–2013) til et godt nok valgresultat i fjor høst. SV ligger nå trygt et sted mellom 7 og 9 prosent på målingene.

SVs problem er at omtrent der ligger Rødt også, den hissige lillebroren et lite knepp til venstre.

SV sa nei til å regjere med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fjor. Bak ligger det en analyse av at SV taper på å være Aps støtteparti, et litt grønnere og rødere haleheng til det store sosialdemokratiske partiet. En slik posisjon er enda mer utsatt med åtte Rødt-representanter på Stortinget.

SV er i dag et tydelig rødt og grønt parti som kjemper om velgere med både Rødt og MDG. Det har lyktes godt. Hver gang Rødt snakker om sosiale forskjeller eller MDG om klima, drar de også velgere til SV.

Det er like fullt en utfordrende posisjon å stå i, og det fungerer bare så lenge SV er storesøster på venstre side. Den situasjonen er ikke lenger gitt.

Det er mange år siden det har vært særlig temperatur mellom Rødt og SV i den offentlige debatten. De to partiene er nesten tvillinger i alle saker som virkelig betyr noe i norsk politikk. Det har på mange måter fungert godt for begge. Nå deler de på rundt 15 prosent av velgerne.

Problemet for SV er at det kanskje har fungert aller best for Rødt, som har doblet oppslutningen på noen få år. Det er ikke uten risiko for SV å fortsette i samme spor. Hva skjer den dagen Rødt ikke lenger er lillebror?

Utfordringen fra venstre gjør at SV må stille seg noen spørsmål. For å stille selve hovedspørsmålet på spissen og på en måte SV-ere vil riste på hodet av: Skal SV fortsatt være Rødt Light, eller skal partiet heller begynne å ligne litt mer på Arbeiderpartiet igjen?

Her er Nato-spørsmålet viktig. I SV-kretser prøver man å nedtone betydningen av at selveste Nei til Nato-partiet i norsk politikk nå åpner for å endre standpunkt. Partiet fortjener ros for sin vilje til å ta tøffe diskusjoner i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det endrer likevel ikke på sannheten i at et SV som sier ja til Nato er et SV som beveger seg i retning Ap.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Historiske erfaringer gjør at mange – men på langt nær alle – frykter en slik kursendring. De første årene av Audun Lysbakkens lederperiode handlet om å bygge opp igjen SV etter åtte år i den rødgrønne regjeringen, både i opinionen og som organisasjon.

På den andre siden: Lysbakken og den øvrige partiledelsen har lyktes så godt med å bygge opp partiet at selvtilliten igjen er god. Arbeiderpartiet, derimot, er ikke lenger hva partiet var. Partiet er i fritt fall på meningsmålingene og sitter i en historisk upopulær regjering.

Det er absolutt ikke umulig å se for seg at det er plass til et parti et sted i midten mellom Rødt og Ap, og kanskje til og med i regjering. Men det er en risikabel strategi. Det også.

Audun Lysbakken etterlater seg SV i god stand. Han er en populær leder og politiker, også utover partiets rekker. SV må tenke lenge og grundig for å gi hans etterfølger – uansett hvem det blir – muligheten til å bli en like populær og framgangsrik leder.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen