Det er det mest omfordelende budsjettet på lang tid, sier de som har peiling på slikt. Regjeringen har fått skryt for å tørre å ta tydelige økonomiske grep i neste års statsbudsjett. Og godt er det. Men likevel har vi de siste ukene fått lese om kutt til organisasjoner som det rett og slett ikke ser bra ut at regjeringen kutter i støtten til.
En av de første organisasjonene vi fikk høre om kutt i var Matsentralen, som deler ut mat til de som trenger det mest i de store byene, men som regjeringen nå øker bevilgningene til etter SV-forhandlinger. Men det er også en lang rekke andre. Som Landsforeningen uventet barnedød, som følger opp foreldre som mister barn i krybbedød eller dødfødsel, blant annet. Det er Amathea, som gir støtte og veiledning til gravide og kvinner som har gjennomgått en abort. Det er også Kirkens SOS og Mental Helse som har chat og telefontilbud til folk som trenger noen å snakke med, og Foreningen LEVE, som gir støtte til etterlatte etter selvmord. Det er også diverse organisasjoner som tilbyr hjelp innen psykisk helse og rus, og ikke minst: Til pårørende av rusavhengige og psykisk syke.
Lista er enda lengre, men dette er blant organisasjonene som har fått oppmerksomhet fordi de har brukere som rett og slett ikke klarer seg uten tilbudet deres. Som Kirkens SOS sa til Dagsavisen da kuttet ble kjent: «Vi selger ikke pøser og brød, vi redder liv. Nå må vi forberede oss på nedskalering».
[ Kirkens SOS og Mental Helse forbereder seg på nedskalering ]
Regjeringens mål er ifølge dem selv at de ønsker en mer rettferdig fordeling av midlene på statsbudsjettet. Derfor får færre organisasjoner og tiltak øremerkede midler, og henvises til å søke støtte på lik linje med flere andre. Det betyr jo ikke at disse organisasjonene ender med å få null og niks. Men utfordringen er at de er vant til å drifte ved å kunne planlegge økonomien det kommende året ut fra hva de blir tildelt på høsten, mens de nå må søke og vente på svar som de ikke får før godt uti budsjettåret. Da er det ikke lett å vite hvor mange ansatte du kan ha, eller hva slags tilbud du kan regne med å ha når fasiten kommer etter at året er planlagt.
Før helga skrev Dagsavisen om kuttet i støtten til Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Organisasjonen har hatt øremerkede midler i nærmere 30 år, og opplever det som en slags markedskonkurranse som blir helt feilslått når de nå skal konkurrere med organisasjoner som alle kan ses på som like viktige. Dagsavisen snakket i samme sak med et foreldrepar som fortalte om sitt livs mareritt da deres nyfødte barn kun levde i halvannet døgn. De fikk god hjelp ved sykehuset de første dagene, men da hjelpen tok slutt, ble de henvist til Distriktspsykiatrisk senter (DPS) der beskjeden var tydelig: Ett års ventetid og høy sannsynlighet for avslag.
Regjeringen har forsvart sitt grep i organisasjonsstøtten med at det skal bli mer rettferdig og utjevnende når flere organisasjoner får søke støtte på lik linje. Å ligge fast i statsbudsjettet med øremerkede midler, kan jo virke konserverende, og at såpass mange organisasjoner har hatt den faste plassen, har gått utover støtten til de som søker hvert år. Begrunnelsen er i og for seg forståelig. Og fornuftig. Likevel blir resultatet fullstendig feil.
For organisasjoner som tilbyr for eksempel sorgstøtte til foreldre som har mistet sine barn, eller til etterlatte etter selvmord, eller andre pårørendetilbud som rett og slett ikke eksisterer i våre helsetjenester, bidrar faktisk til å dekke over det som er alvorlige hull i velferdsstaten vår. Hadde regjeringen satset på tilsvarende tilbud innen helsevesenet, hadde det vært noe annet. Men de gjør ikke det.
Kuttene i øremerkede midler er ganske illustrerende for hvordan en god politisk intensjon kan slå svært galt ut i praksis
For Landsforeningen uventet barnedøds del, har de blitt en viktig støtte for etterlatte foreldre fordi det offentlige tilbudet ikke evner å gi dem tilstrekkelig støtte. Og de er i stand til å gi dette tilbudet fordi de har hatt en sikker drift som har sørget for at de kan ha fagfolk som har kompetansen til å yte der vårt offentlige helsevesen svikter. Når du i beste fall kan få sorghjelp etter ett år, i verste fall ingenting, er det godt det finnes organisasjoner som LUB. Men med regjeringens rettferdige og omfordelende grep, blir forutsigbarheten borte.
Det er i all hovedsak mennesker som er i sitt livs verste mareritt som rammes av regjeringens rettferdighetsgrep. Og det kan ikke forsvares, selv om hensikten er forståelig. For foreldre som har mistet sitt nyfødte barn, for de som ringer i desperasjon inn til Kirkens SOS eller Mental Helse spiller det liten rolle hvilken budsjettpost hjelpen kommer fra og om de er søkt om på lik linje med andre organisasjoner. Det som er viktig for dem er at hjelpen finnes og at den er av god kvalitet. Og det igjen henger sammen med forutsigbarhet.
Bråket rundt organisasjonskuttene handler om ganske små penger i statsbudsjettsammenheng. Men kuttene i øremerkede midler er ganske illustrerende for hvordan en god politisk intensjon foran et regneark kan slå svært galt ut i praksis. Mange av de sentrale organisasjonene vi har lest om den siste tida, vil helt sikkert få støtte når de søker om den for neste år. Spørsmålet er imidlertid hvor de må kutte på veien før de vet hva de har å drive tilbudene sine for. Vi kan ende med et resultat der de samme organisasjonene fortsatt er bærebjelker på sine felt, med litt skralere tilbud enn før.
Altså kan organisasjonene si til sine brukere: «Du får hjelp, men kanskje litt mindre enn du ville fått i fjor, men vi har i hvert fall søkt støtte på lik linje med andre». Prøv å forklare rettferdigheten i dette til en som står midt i en livskrise.