Forestill deg en katolsk konklave hvor prelater fra fjern og nær møtes for å velge ny pave. Prelatene stenges inne i dager og uker mens drøftelsene pågår, helt til et forløsende røyksignal stiger til værs og alle kan trekke et lettelsens sukk.
Det kinesiske kommunistpartiets 20. kongress er over. Mens den pågikk, var de 2300 delegatene fullstendig avskåret fra omverden. Ingen av dem fikk lov til å kommunisere med nysgjerrige utenforstående, heller ikke med sine nærmeste. Hotellene de bodde på, var omringet av politi og sikkerhetspersonell, og hvert skritt de tok, ble overvåket av skarpe blikk og nymotens videokameraer.
Tonen i talen han holdt, var truende og angstbitersk
Nå gjenstår det bare å tolke røyksignalene. Det eneste sikre før kongressen begynte, var at «kamerat Xi Jinping» ville bli gjenvalgt som partiets generalsekretær. Dermed tar han fatt på sin tredje termin. «Vi bør sette en grense for hvor lenge ledende kamerater skal beholde sine verv», sa reformatoren Deng Xiaoping i 1980. «Ingen bør klore seg for lenge til taburettene».
Xi Jinpings ambisjon er å styre til sitt siste hjerteslag. I sommer fylte han 69 år. Han later til å være ved god helse og kan, om hell og lykke følger ham, beholde makten i ti til femten år til. Kanskje enda mer. Formann Mao var 83 år da han døde. De to siste årene han levde, var han knapt nok i stand til å snakke. De få ordene han spyttet ut, ble tolket av hans lydhøre kvinnelige sekretær og formidlet videre som om de kom fra Gud selv. Samtidig led flere hundre millioner tause kinesere.
Det som nå skjer, har alvorlige følger både for kineserne selv og for resten av verden. Kina har en hersker som vil ta landet tilbake i tid. Seks hundre år er gått siden Francesco Petrarca og andre ga støtet til renessansen. På 1700-tallet gjorde opplysningsfilosofene sin entré. Filosofen Immanuel Kant konstaterte at ytringsfrihet var en forutsetning for sannhet og fornuft. Men det var i Europa, ikke i Kina.
Noen av oss har sett farlige kinesiske røyksignaler i mange år. Andre har latt som ingenting og gladelig reist til Beijing for å spasere på røde løpere. Det finnes knapt noe hyggeligere enn en velduftende kinesisk bankett med søtladen rødvin og noen skarpe dråper av risbrennevinet «maotai». Men Kina er så mye mer.
Xi Jinpings åpningstale på kongressen varte i to timer. Den var, som en tysk korrespondent konstaterte, «rik på klisjeer, men fattig på fakta». Med rungende stemme erklærte Xi at partiet ville fortsette sin «nådeløse kamp» mot koronaviruset. Nulltoleranse-strategien skal opprettholdes, hvilket vil føre til nye nedstengninger for en allerede sliten befolkning. Og kanskje enda flere folkelige protester.
Hvis Xi er så genial som partipropagandaen vil ha det til, burde han være i stand til å peke på en vei ut av uføret. I stedet styrer han landet mot sitt dårligste økonomiske resultat på mange år. Verdensbanken antyder en BNP-vekst på bare 2,8 prosent, halvparten av regjeringens opprinnelige prognose på 5,5 prosent.
Kvinner som ikke vil føde mer enn ett barn, en tiltakende eldrebølge og et truende klimaskifte, vil også sette partiet på prøve. I en slik situasjon skulle man tro at Kina ville bestrebe seg på å bedre forholdet til resten av verden. Men Xi går motsatt vei. Tonen i talen han holdt, var truende og angstbitersk. Mao befalte kineserne å «stole på egne krefter». Det samme gjør Xi. Landet skal gjøre seg mindre avhengig av andre, skjønt Russland blir nok et viktig unntak. Samhandelen mellom de to naboene har tatt seg kraftig opp i ly av Ukraina-krigen.
Kina har i årevis forundret verden med sin selvskadende virksomhet. Landets verbale støtte til Russlands invasjon av Ukraina satte en støkk i USA og EU. Den farlige sabelraslingen overfor Taiwan i august var ikke mindre urovekkende. Mens partikongressen pågikk, klarte diplomater ved Kinas konsulat i Manchester å dra en demonstrant inn på konsulatets område og banke ham opp. De tålte ikke synet av en plakat som hudflettet Xi. «Hvilken som helst diplomat ville ha gjort det samme», sa generalkonsul Zheng Xiyuan etterpå: «Det var min plikt å opprettholde mitt lands verdighet».
Britisk politi klarte heldigvis å redde demonstranten ut.
Med sin nye konklave har partiet skutt seg selv i foten på ny. Kina har ikke bare nulltoleranse for covid-19, men også for enhver kritikk som rammer Xi Jinping og verdens største kommunistparti. Selv andre land og deres innbyggere plikter å respektere regimet. De som ikke gjør det, risikerer ulike typer sanksjoner. Nye fem år med Xi betyr etter alt å dømme at verden vil oppleve et enda mer intolerant og aggressivt Kina.
Det skal mer enn statsmannskunst for å bygge bro over de motsetningene som nå tårner seg opp. USA og EU er foreløpig mer opptatt av å ringe med varselklokkene. I forrige måned publiserte Det hvite hus sin oppdaterte National Security Strategy. «Kina er vår eneste rival som har til hensikt å omskape den internasjonale ordning, og som i økende grad har makt til å gjøre det», het det. «Vi befinner oss nå ved en korsvei …».
Dokumentet understreket samtidig viktigheten av å samarbeide med Kina på områder av global betydning, som miljøet. Xi og Biden har likevel ingen konkrete planer om å møtes ansikt til ansikt.
Også EU begynner å få Kina i halsen. EU-lederne valgte lenge å overse landets autoritære, for ikke å si totalitære, vesen. Penger og profitt var viktigere. Nå tar kommisjonens utenrikssjef Josep Borrell bladet fra munnen. «Vi bør betrakte Kina mer som en rival enn en samarbeidspartner», sa han for noen dager siden. Tidligere i år omtalte han et nylig avsluttet toppmøte mellom EU og Kina som «de døves dialog».
Store vestlige aviser som New York Times, Washington Post, Le Monde og Frankfurter Allgemeine Zeitung er om mulig enda tydeligere i sin tale. De er opptatt av det frie ord og ser at Kina, en mektig kraft i verden, står for det stikk motsatte. «Å late som ingenting, er håpløst. Men hvordan skal vi best forsvare oss?» spør Le Monde. Dette er et grunnleggende spørsmål som vi må drøfte også i vår norske andedam.
Inntil videre kan Xi trøste seg med at han ikke er helt venneløs. I FN og andre internasjonale fora står urovekkende mange u-land på Kinas side. Mens kongressen gikk sin gang, intervjuet partiorganet Folkets Dagblad diplomater og akademikere fra flere u-land. Alle uttrykte sin beundring for partiets «visjonære» generalsekretær og landets «demokratiske» styreform. Også Erik Solheim sto fram i partiavisen Global Times for å lovprise Kinas kamp for et bedre miljø. Ingen av de hundretusener som sitter i fengsler og fangeleirer over hele landet, fikk uttale seg.
[ Lars West Johnsen: Når har amerikanske velgere fått nok av landet langt der borte? ]