Kommentar

Ventilen som ble en propp

Rettssikkerheten i Norge kan og må bli langt sterkere enn den er i dag.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Riksadvokaten har nå Baneheia-saken på sitt bord. Mens vi venter på det som ganske sikkert kommer til å ende med påstand om frifinnelse av Viggo Kristiansen, kan det være lurt å bruke stillheten før stormen til litt refleksjon rundt hvordan det egentlig står til med rettssikkerheten i Norge.

Mer spesifikt: Hvordan Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker rent faktisk fungerer eller ikke fungerer.

Feil blir begått, av enkeltpersoner, systemer, organisasjoner og institusjoner. Overalt og hele tiden. Sånn er livet.

Gjenopptakelseskommisjonen så dagens lys 1. januar 2004, to år etter at lagmannsretten dømte Kristiansen og kameraten Jan Helge Andersen for drap og voldtekt på to små jenter i Baneheia. Kommisjonen var resultatet av et arbeid over flere år, som startet i 1995 da justismordet mot Per Liland ble avdekket. Han hadde sonet 14 år i fengsel etter at han ble dømt skyldig for et dobbeltdrap han ikke hadde begått. Tanken var selvfølgelig at en slik kommisjon skulle beskytte oss mot at lignende feil kunne skje igjen. Eller i det minste reparere dem når de skjedde. Men er det dette som skjer?

Svaret er dessverre ikke et rungende ja.

Baneheia-saken er et aktuelt, viktig og grufullt eksempel på det. Det var først på det sjuende forsøket til Viggo Kristiansen og hans forsvarere Sigurd Klomsæt og deretter Arvid Sjødin vant fram – med knappest mulig margin. Et flertall på 3–2 ga Kristiansen medhold. Men det kunne endt med det motsatte resultatet. En av de tre i flertallet var inne i som vara fordi et medlem av kommisjonen var inhabilt, etter å ha representert Regjeringsadvokaten i en sak der Kristiansen daværende advokat Sigurd Klomsæt hadde saksøkt Gjenopptakelseskommisjonen. Hva vedkommende eventuelt ville ha falt ned på, er ingen gitt å vite, men det kan i alle fall ikke utelukkes at det kunne ha endt med 3–2 den andre veien og fortsatt forvaring for Kristiansen, i prinsippet livet ut.

Bildet til venstre av Viggo Kristiansen ble sluppet i 2000. Bildet til høyre er fra 2001, da Kristiansen ble løslatt fra Ila fengsel.

Da Kristiansen til slutt fikk saken sin gjenopptatt i fjor, var det fordi et flertall i kommisjonen endelig innså at DNA-bevisene ikke gir grunnlag for å si at det var to gjerningsmenn i Baneheia, og at domstolene som dømte Kristiansen ikke forsto dette. Allerede i 2008 ba Sigurd Klomsæt kommisjonen om å analysere flere DNA-prøver. Kommisjonen sa nei. Klomsæt ba på samme tid også om nye sakkyndige. Kommisjonen sa nei til det også. Den avviste gjenopptakelse i 2010. Nå har Oslo-politiet analysert flere DNA-prøver i forbindelse med den nye etterforskningen, og flere DNA-eksperter, blant annet i Sveits, har uttalt seg. Resultatet skal være 13 funn av DNA fra Jan Helge Andersen, på begge jentene. Ingen funn av DNA fra Viggo Kristiansen. Dette kunne man funnet ut i 2010. I stedet har Kristiansen sittet innesperret i alle disse årene.

Når støvet har lagt seg etter den ventede frikjennelsen av Viggo Kristiansen, må vi få en diskusjon om hvordan vi kan få en langt mer rettssikker mekanisme for gjenopptakelser.

Feil blir begått, av enkeltpersoner, systemer, organisasjoner og institusjoner. Overalt og hele tiden. Sånn er livet. Når det er politi og domstoler som gjør feil, får det enorme konsekvenser for uskyldige enkeltmennesker. Liv blir ødelagt. Derfor er det så viktig at vi har gode mekanismer for å avdekke og rette slike feil.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Siden 2004 har Gjenopptakelseskommisjonen hatt 3064 saker på sitt bord. 433, litt over 14 prosent, er gjenåpnet, mens 497 ikke er tatt til følge. 1867 er forkastet eller ikke behandlet. Av de som gjenåpnes, er bare et bitte lite mindretall straffesaker som tas opp igjen på grunn av nye bevis. I 2021 ble for eksempel 82 saker gjenåpnet, men bare tre av dem, hvorav Baneheia-saken var én, var saker med nye bevis. Mesteparten var såkalte NAV-saker, flyktningkonvensjonssaker og saker som handlet om tilregnelighet.

De fem kommisjonsmedlemmene behandlet 178 saker i fjor, i løpet av elleve møter som strakte seg over til sammen 18 dager. Det er sekretariatet med sine 13 årsverk som siler og innstiller alle sakene. Ett spørsmål er om de er mange nok ansatte, og om det er tilstrekkelig mange med politifaglig kompetanse og med bakgrunn fra forsvarersiden i dette sekretariatet.

Forsvarsadvokater som har fremmet saker for kommisjonen, gir uttrykk for at det i realiteten nesten er umulig å få tatt opp straffesaker der det er nye bevis. Inntrykket er at kommisjonen i altfor mange saker ikke fungerer som en nødutgang, men som en blindvei.

I 2006 ble en dagmamma siktet etter at den ett år gamle jenta hun passet, døde med hodeskader. Saken ble henlagt. Så gikk det åtte år. Da tok påtalemyndigheten saken opp igjen, og tiltalte dagmammaen. Hun ble enstemmig frifunnet i tingretten i 2018. Men saken ble anket, og hun ble dømt til fire års fengsel for legemsbeskadigelse i lagmannsretten i 2019, under dissens. Dagmammaen har begjært saken gjenopptatt, men ikke vunnet fram. Også i gjenopptakelseskommisjonen var det dissens, 3–2. Nå behandler kommisjonen en ny begjæring fra kvinnen.

Når det er politi og domstoler som gjør feil, får det enorme konsekvenser for uskyldige enkeltmennesker. Liv blir ødelagt.

Det springende punktet har hele tiden vært hvorvidt det kan sies med sikkerhet at skadene på barnet oppsto før eller etter at hun ble levert til dagmammaen. De sakkyndige som forklarte seg i lagmannsretten mente at skadene måtte ha blitt påført av dagmammaen. Men etter lagmannsrettsdommen stod flere andre sakkyndige fra Norge og Sverige fram med tung og ulik ekspertise. De sa at det tvert imot er mest sannsynlig at skadene ble påført før jenta ble levert, kanskje ved at hun falt fra egen høyde bakover. Totalt åtte sakkyndige hevdet dette.

Interessant nok så flertallet i Gjenopptakelseskommisjonen i sin avgjørelse fra 2021 bort fra alle de nye sakkyndigerklæringene som markant avviker fra de tidligere sakkyndige erklæringene. Og enda mer interessant: Til tross for at Høyesterett, i forbindelse med behandlingen av Liland-saken i 1994, sa det motsatte: Nemlig at i en slik situasjon bør en sak gjenopptas.

Det er ikke så mye å lure på, Dagmamma-saken må gjenopptas. Gjenopptakelseskommisjonen skal være takknemlig for at den har fått en ny mulighet til å sørge for det.

I Baneheia-saken måtte det sju forsøk til. Det er altfor mange. Når støvet har lagt seg etter den ventede frikjennelsen av Viggo Kristiansen, må vi få en diskusjon om hvordan vi kan få en langt mer rettssikker mekanisme for gjenopptakelser enn den vi har i dag.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen