Grytidlig onsdag morgen dro et stort kobbel journalister fra Oslo i retning Blaafarveværket i Modum kommune. Vi var lovet oppsiktsvekkende og viktige nyheter. Regjeringen hadde innkalt til pressekonferanse med statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Om hva, ville ingen si.
På vei inn til en tidlig frokost fikk et par titall kommentatorer beskjed om å legge fra seg mobiltelefonene utenfor. Over rundstykker og kaffe slapp Støre og Vedum nyheten: Når statsbudsjettet kommer neste uke, vil regjeringen foreslå en rekke nye grunnrenteskatter. Fellesskapet skal få mer av ressursene som skapes i kraft- og havnæringen. Det enkle premisset er at de som har mest, må bidra mer.
Skatt på havbruk kommer på overtid. Det har vært ferdig utredet og anbefalt siden 2019.
Til sammen vil de nye skattene bidra med 33 milliarder kroner i året. Regjeringen har bestemt seg for å finansiere de store, nye utgiftene først og fremst med omfordelende skattepolitikk, ikke med velferdskutt. Det er gjenkjennelig, sosialdemokratisk politikk.
På Arbeiderpartiets landsstyremøte 13. september sa Jonas Gahr Støre at neste års statsbudsjett kom til å bli det mest omfordelende «i nyere tid». Han sa også at det kommer til å bli bråk. Det var nettopp de nye skattene som ble lansert onsdag morgen han hadde hatt i tankene.
[ Hege Ulstein: Her lukter det stramt ]
Overordnet vil de nye skattene tette en del hull i det norske systemet med grunnrenteskatt. Til nå har olje- og gassnæringen og vannkraftnæringen betalt skatt på grunnrente. Nå skal den samme typen skatt legges på vindkraft på land og på havbruk. Det er mer konsekvent, er argumentet. Logikken i grunnrenteskatten er at de som tjener penger på å bruke vår felles grunn og våre felles ressurser, betaler en god del av gevinsten tilbake til fellesskapet.
Men én grunnrentenæring ville Støre ikke snakke om nå. Tidligere har Vedum varslet at det kommer grunnrenteskatt også på havvind. Om den vil innrettes på samme måte som de andre, om den kommer fra start eller etter hvert, er det umulig å få svar på nå.
Skatt på havbruk kommer på overtid. Det har vært ferdig utredet og anbefalt siden 2019. Men oppdrettsnæringen har tidligere lykkes i å stanse det. Internt i Senterpartiet er motstanden stor. Så sent som i forrige uke advarte flere Sp-ordførere i kommuner med havbruksanlegg mot å innføre en slik skatt. Regjeringen forslår et bunnfradrag på mellom 4000 og 5000 biomasse. Det innebærer at inntektene fra denne skatten blir på drøye 3,5 milliarder kroner – altså omtrent halvparten av de 7 milliardene man kunne ha fått inn ved å innføre skatten for alle, uten bunnfradrag.
[ Dagsavisen mener: Her kan du fiske opp noen milliarder, Vedum ]
Om regjeringen har noe å gå på her i forhandlinger med SV i Stortinget, ville ikke Støre svare på onsdag morgen. Men det er verdt å merke seg at den samlede skatteinntekten fortsatt er lavere enn det samlede utbyttet for oppdrettsnæringen.
Skatt på landbasert vindkraft er blant annet et svar på de store protestene som denne kraftutbyggingen har skapt tidligere. Flere har pekt på at konfliktnivået ville ha vært lavere dersom deler av gevinsten ved kraftutbyggingen hadde gått tilbake til lokalsamfunnene som avstår areal til vindturbinene. Regjeringens forslag innebærer at stat og kommuner skal dele på inntektene. Det samme gjelder grunnrenten på havbruk. Det siste vil komme mange kystkommuner til gode.
I tillegg vil regjeringen øke grunnrenteskatten på vannkraft. Dessuten innføres det et nytt høyprisbidrag på både vind- og vannkraft. Hvis prisen er over 70 øre pr. kilowattime, vil det samlede skattenivået bli på 90 prosent. Regjeringen håper det vil bidra til at flere selskaper inngår fastpriskontrakter på 70 øre, siden det er lite å tjene på en høyere pris uansett.
Med økte utgifter på 100 milliarder kroner på neste års statsbudsjett, hadde Støre og Vedum i grunnen fire alternativer å velge mellom. De kunne ha kuttet hardt og bredt i velferden. Det vil de ikke. De kunne ha økt oljepengebruken og risikert galopperende rente. Det vil de heller ikke. De kunne økt skattene på vanlige inntekter, beregnet til 7000 for hver lønnsmottaker over 16 år. Det vil de i hvert fall ikke. Men når statsbudsjettet kommer i neste uke, vil det sannsynligvis være økte skatter på høye inntekter og formue, og skattelettelser for de som tjener under 750.000 korner i året.
[ Hege Ulstein: Skatten som falt i fisk ]
Skattepakken som ble lagt fram på Blaafarveværket var massiv og omfattende. I stedet for å flikke, pusle og justere, har Støre og Vedum bestemt seg for å trykke skikkelig til med en bred og sterkt omfordelende pakke som bidrar kraftig til fellesskapet. Det er helt bevisst, og viser at regjeringen har tenkt å være på offensiven i disse spørsmålene.
Hvilken økonomisk politikk regjeringer velger å bruke for å møte krisetider, betyr noe. I Storbritannia har den ferske konservative statsministeren Liz Truss og hennes finansminister Kwasi Kwarteng valgt en helt annen strategi enn Støre og Vedum. I tro på en såkalt «sildre ned»-effekt, har de foreslått vanvittige, lånefinansierte skattelettelser, de største i Storbritannia på 50 år. Tanken er at de aller rikeste skal investere mer når de får mer penger mellom hendene, og dermed skape mer aktivitet i økonomien. Men historisk har slik politikk ført til at de store pengene hoper seg opp blant de rikeste, slik at forskjellene øker.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Pundet har rast etter at Truss og Kwarteng lanserte sin skattelettepakke. Natt til onsdag rykket det internasjonale pengefondet (IMF) ut med kraftige advarsler til Storbritannia. Politikken den britiske regjeringen nå vil føre, kan skape skyhøye renter og inflasjon helt ute av kontroll.
Det blir sikkert bråk etter Støres og Vedums forslag, også. Ikke minst fra de største lakseoppdrettsbaronene. Men en politikk som tar utgangspunkt i rettferdig fordeling og ansvarlig offentlig pengebruk, er en langt bedre måte å møte en økonomisk krise på. Og et helt riktig valg for en sosialdemokrat-ledet regjering.