GARDERMOEN (Dagsavisen): I november 2019 mottok daværende finansminister og Frp-leder Siv Jensen en over 230 sider lang utredning. Et utvalg ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe foreslo en grunnrenteskatt på havbruk. Altså oppdrett av laks, ørret og annen fisk.
Forslaget var både fornuftig, logisk og rettferdig. Andre næringer som skaper enorme verdier basert på naturressurser som tilhører det norske fellesskapet, betaler store bidrag tilbake til nettopp dette fellesskapet. Det har tjent oss godt. Norsk olje og gassnæring har bidratt med ufattelig store beløp i over femti år. Uten den skatten hadde vi ikke hatt noe oljefond, og gevinstene fra denne næringen hadde endt i lomma på noen få, rike mennesker og bedrifter. I stedet er det brukt til å bygge ut infrastruktur, velferdsstaten vår og til å styrke den norske økonomien. Vi skal være glade for at Frp og andre som tok til orde for en annen modell ikke fikk gjennomslag på begynnelsen av 1970-tallet. Også kraftproduksjon som baserer seg på norske naturressurser, betaler hvert år inn store beløp til fellesskapet. Også det er midler som kommer godt med når politikerne skal finansiere helse, skole, veier, forsvar og andre velferdstilbud.
Ulltveit-Mos forslag endte sine dager på en fiskehandlers disk flere måneder før det ble lagt fram.
I norske fjorder svømmer millioner av oppdrettsfisk. De gir eierne enorme inntekter. Norges yngste milliardær, Gustav Magnar Witzøe, er så rik nettopp fordi han er laksearving. Denne virksomheten har store konsekvenser for det marine miljøet, sjøområder som er vår felles eiendom. Slike sjøområder er et knapphetsgode. Oppdretterne som har fått tilgang til å bruke dem, har fått denne retten fra staten gratis eller langt under markedspris, og uten tidsbegrensning.
Men i motsetning til olje- og kraftbransjen betaler ikke oppdrettsbransjen en krone i grunnrenteskatt. En viktig årsak til det, er at norske lakseoppdrettere er helt suverene i å drive lobbyvirksomhet som sikrer at politiske prosesser ender med et utfall de er tjent med. Blant annet har denne vanvittig ressurssterke bransjen vært mesterlig til å forutse og analysere hva som er i ferd med å skje lenge før det faktisk skjer. Det er nøkkelkunnskap for alle som driver med påvirkning. Kommer man for sent til festen, er beslutningen i realiteten ofte tatt.
[ Alt ligger til rette for vekst og framgang for Sylvi Listhaug. Men det vil seg bare ikke. ]
2019 var et valgår, og i valgår har alle partiene landsmøter om våren. Det hadde også de fire borgerlige partiene som da styrte Norge. Lenge før utredningen til Ulltveit-Moe kom, sent på høsten, ble grunnrente på havbruk løftet opp som en egen sak på alle disse møtene. Samtlige fattet vedtak som gikk mot en slik skatt. Ulltveit-Mos forslag endte sine dager på en fiskehandlers disk flere måneder før det ble lagt fram.
Norsk havbruksnæring kunne bidratt mye mer til spleiselaget. En grunnrenteskatt hadde kommet veldig godt med.
I 2020 fremmet regjeringen Solberg i stedet et forslag om en annen type skattlegging av oppdrettsnæringen. En produksjonsavgift på 40 øre per kilo fisk. Det fikk bred tilslutning i Stortinget, men ble samtidig en ny spiker i kista for grunnrenteskatten. Beregningene for to år siden viste at produksjonsavgiften ga det fellesskapet en inntekt på 500 millioner kroner i året. Hadde Stortinget i stedet vedtatt grunnrenteskatt hadde inntektene vært fjorten ganger så mye – sju milliarder kroner i året.
På Frps landsmøte denne helgen var lakseskatt igjen tema. Et resolusjonsforslag fra nestleder Terje Søviknes ble enstemmig vedtatt uten debatt og etter tre panegyriske innlegg. Igjen fikk vi et lysende eksempel på eksemplarisk påvirkningsarbeid. Søviknes er ikke bare Frp-nestleder. Han er også lakselobbyist. I flere artikler har avisa Klassekampen avslørt denne dobbeltrollen. Men Frp har tilsynelatende ikke hatt noen problemer med den. Da Søviknes fredag bestemte seg for å fratre som lobbyist og heller begrense seg til teknologi- og forretningsutvikling for laksenæringen, var det ikke stort mer enn en skinnmanøver. Resolusjonsforslaget var jo allerede fremmet. Hvilken rolle Søviknes hadde eller ikke hadde, hadde selvfølgelig ingen betydning på det tidspunktet.
[ Maktens anatomi ]
Helt konkret går dette forslaget ut på å hindre en skjerpelse i formuesskatten ved at verdien på eldre laksekonsesjoner beregnes høyere. Det er jo kjente toner. Formuesskatten var også tema da faren til Norges rikeste arving, oppdrettsmilliardæren Gustav Witzøe, bidro under daværende statsminister Erna Solbergs valgkampåpning i fjor. Et utspill som fikk Solbergs fulle støtte. Nå lurer den nysgjerrige leser sikkert på hva som er begrunnelsen for kravet om redusert formuesskatt i Søviknes’ forslag. Det er ikke så vanskelig. «Havbruksnæringa skal sjølvsagt betale skatt som alle andre næringar. Produksjonsavgifta, som no gjev millioninntekter til vertskommunane, er eit eksempel på dette,» heter det i vedtaket.
Den bitte lille skatten fellesskapet ble avspist med da grunnrenteskatten ble kastet på sjøen, brukes altså som agn for å få napp på enda flere skattelettelser.
Oppdrettsnæringen bør betale mye mer – ikke mindre – skatt. De uforutsette utgiftene står i kø, i en tid med krise og krig. Bønder landet rundt frykter konkurs og ber om over 11 milliarder i jordbruksoppgjøret, Stortinget har akkurat bevilget over 14 ekstra milliarder til flyktninger fra Ukraina og til forsvar av landet vårt, strømkrisen og pandemien har tappet statskassa og oljefondet ytterligere, og rentene stiger.
Norsk havbruksnæring kunne bidratt mye mer til spleiselaget. En grunnrenteskatt hadde kommet veldig godt med. Det bør være diskusjonen nå – ikke hvordan næringen skal slippe enda billigere unna bidrag til det fellesskapet som har gitt dem så store og fine muligheter til å tjene gode penger.