Kommentar

(Ikke) ta det som en mann

Damer som blir dårlig behandla, må være forsiktige med å oppleve det sånn. Hvis hun vil bli tatt på alvor, da.

Å bli tatt seriøst som kvinne, handler om å ikke bli anklaget for å sette seg i offerrollen, skriver Selma Moren (på bildet). Dette er noen av kommentarene hun fikk etter å ha skrevet om å bli undervurdert som kvinnelig, ung debattansvarlig.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I ukene etter danse-filmen til Finlands statsminister Sanna Marin, som skapte et lite helvete, var det flere som påpekte at reaksjonene kunne handle om kjønn. «Vi tror fortsatt på myten om den tåpelige kvinnen. Hun som umulig kan være i stand til å ta rasjonelle beslutninger, hvis hun viser et gram av livsbejaende glede», skrev kommentator i Nordlys Maja Sojtaric.

For enten du er dansende statsminister eller bare en ansatt på et kontor, kvinner har mindre spillerom til å være flere ting på en gang. Flink og dansende. Kompetent og følsom. Hyggelig og en god leder. Du dømmes hardere.

Jeg vet at historiene er mange. Problemet er bare at det gjør det hele ganske mye verre hvis du i tillegg til å være dame, skal være en dame som føler deg urettferdig behandla.

Da jeg fikk tittelen debattansvarlig i Dagsavisen, var jeg 23 år gammel og visste ikke helt hva det innebar. Da mener jeg ikke hva selve jobben besto av, det hadde jeg greit for meg, men at alle skulle forklare meg det. Hvor viktig det var, at jeg nå satt på makt. Det føltes litt som når du gir et lite barn ansvar for å kutte grønnsaker, og forteller dem at kniven er skarp – vær forsiktig.

Det er så innlysende at jeg ikke trenger å skrive det engang, men hvis jeg ikke var en 23 år gammel jente, tviler jeg på at jeg hadde måttet grue meg til å si hva jeg jobba med på fest, fordi jeg visste at en eller annen ville reagere med: «Oi! Det er mye ansvar, da». Du sier jo ikke det til en eller annen dresskledd fyr med en stilig jobb, liksom.

«Jøss, er du sjef der du? Det må være mye ansvar for deg da, blir du ikke sliten?».

Nei. Du bare antar at han har peiling. Og hvem man antar at har peiling, det har ganske mye å si, det.

Noen av kommentarene Moren fikk etter å ha skrevet om å bli undervurdert som kvinnelig, ung debattansvarlig.

Vi vet at det norske arbeidslivet er altfor dårlige på mangfold, også når det gjelder kjønn. Menn er overrepresenterte i høytlønna yrker, menn gir andre menn forfremmelse oftere (spesielt hvis de røyker sammen, viser forskning – det sier litt om hvor banal arbeidskultur kan være). De samme forskjellene rammer gründere: I fjor var 38 prosent av nyetableringene i Norge gjort av kvinner, men kun 0,1 prosent av investeringene gikk til bedrifter med kvinnelige gründere.

Så hvorfor oppleves det for mange så skummelt å rekke hånda i været, og si ifra når man møtes med hersketeknikker eller diskriminering?

Jo, for det å bli tatt seriøst som kvinne, handler også om å ikke bli anklaget for å sette seg i en offerrolle. Jeg husker godt en som skrøt sånn av Anita Krohn Traaseth, fordi hun ikke følte seg «metooa» i boka si. Anita, nei, hun var en sterk dame som ikke klagde!

Det sier noe om hvor negative holdninger vi har til damer som sier ifra, skapt av de folka som metooer i utgangspunktet. Du vet – «ikke ta det så ille opp», «slutt å være så følsom».

Akkurat dette merka jeg da jeg skrev om det den gangen, den åpenbare nedlatenheten og til og med hetsen jeg opplevde som debattansvarlig, som til ingens sjokk førte med seg mer nedlatenhet og hets. «Offerrolle, griner-unge, du mener alt er menn sin feil».

Men det jeg mener, fullt og helt, er at det er strengere rammer for hva kvinner får lov til, og hvor mye de får lov til å være på en og samme tid. Skal vi utvide de rammene, må vi starte med å kunne si hva som oppleves skeivt, uten å få enda trangere rammer av den grunn.

Vi kan også starte med å ikke følge reglene. Jeg har i alle fall kommet fram til dette: Jeg orker ikke løpe etter strenge standarder for hvordan bli tatt seriøst. For uansett hva jeg gjør, finnes det dem som ikke kommer til å gjøre det.

Jeg er elendig når jeg prøver å skrive som en 50 år gammel mann med mastergrad(er), jeg liker meg best i snekkerbukser og håret på halv tolv, og jeg trenger vel egentlig ikke framstå noe annerledes. For jeg er seriøs. Jeg er flink. Annerledesheten min trengs. Og den sårbarheten som for noen bare oppfattes som sårbarhet, er også mot. Den har jeg lyst å bruke til noe.

Jeg håper flere kan tenke det samme. For det at de har lyst at vi skal være mer som dem, det er en felle, ass. Jeg lover.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen