At jeg bruker et bilde av meg selv i gákti, samekofte, på min Tinder-profil, er delvis et politisk valg. Mens jeg ellers i livet vegrer meg for å ta den på meg. Av frykt for negative reaksjoner og fordi skamfølelsen knyttet til min samiske identitet fortsatt kan henge igjen.
Derfor bærer jeg gákti på Tinder kun for å vise meg som en potensiell kjæreste eller flørt. Der kan jeg bruke den slik den er ment. For å se bra ut og føle meg vel. En venninne fortalte at i Hallingdal var det veldig mange menn i bunad på Tinder, men da hun kom til Tromsø så var det ingen, men hun så noen få i gákti.
Det burde være flere.
For virkeligheten er dette: Samer vegrer seg for å bære gákti eller skjuler den om de skal ta bussen. Samiske foreldre var redd for hets og ville ikke at deres 10 år gamle barn skulle bære gákti under førvisning av Nasjonalmuseet i Oslo.
Samer opplever hånlige tilrop og tullejoiking på 17. mai, samiske kvinner blir utsatt for seksualisert hets. Samer blir utsatt for vold av mennesker som har «lyst til å slå en same». Samiske barn helt ned i barnehagealder trakasseres og får høre tilrop som «Smålappan og mammalappen e ute på luftetur!».
[ – Det viktigste for meg når det gjelder det samiske er at det skal synliggjøres ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HNPRFBTRSVHARG72O6QXAB7D7U.jpg)
Samer blir behandlet som eksotiske sirkusartister, nordmenn snakker gebrokkent til samer, samer er blitt smuglet ut av et utested fordi en guttegjeng skulle ta dem. Samer har fått høre at de er «stygge og respektløse» fordi de ikke har på bunad på 17. mai, andre er igjen blitt spyttet på fordi de bærer gákti på nasjonaldagen.
Dette er alle nyere beskrivelser av prisen samer må betale for å vise sin identitet offentlig.
Dette skjer i Norge, og det skjer nå. I år, i fjor, året før det og sannsynligvis også i mange år fremover. Det skjer i Tromsø, Bodø, Harstad, ja, kanskje mest i de nordligste fylkene, men det skjer også i Oslo, Trondheim, Kristiansand, Jessheim og andre byer.
Jeg bor i Jessheim, og mens jeg med gákti på, gikk i byen med mine barn en 17. mai, ble vi joiket etter med den evinnelige Grand Prix låten «Sami Ædnan». Låten er blitt et ubehagelig soundtrack alle vi samer må vente å høre hvis vi går kledd med gákti i det offentlige rom.
Heldigvis finnes det noen som ønsker å endre dette.
[ Ny rapport om Osloskolen: – Vi må finne ut hva som ligger i dette funnet (+) ]
Da jeg gjenskapte opplevelsen av å bli joiket etter, under innspillingen av en scene til kortfilmen «Koftepolitiet», i Sofienbergparken i Oslo, så var det noen forbipasserende som ikke fikk med seg at det var en filminnspilling, gikk bort til den stakkars aktøren som hadde rollen som joikende rasist og irettesatte ham. Det er stor kraft i å være et handlende medmenneske.
På Tinder kan jeg bruke min samekofte slik den er ment. For å se bra ut og føle meg vel.
Hvor mye har endret seg de siste 50–60 år, når det kommer til hverdagsrasismen mot samer? En ting som har endret seg, er at den i vår tid også har fått næring fra humorbransjen. Mange av de største aktive komikerne i Norge har en eller flere ganger brukt en slitt gákti og hatt gebrokken tale med samisk tonefall, som en del av sitt humorrepertoar.
Mange av disse er store forbilder for meg, etter som jeg jobber med humor som filmskaper. Jeg er ikke noe bedre selv. Jeg har ledd av denne humoren, forfektet den, og selv vært en del av den. Men når jeg vegrer meg for å ta på meg gákti, så vet jeg at mine forbilder har vært med på å ødelegge for meg. Orker jeg den negative oppmerksomheten som kan komme, den som har fått næring fra norsk humors skjødesløse forhold til en minoritet?
Det er ikke mange år siden samer nesten ikke var synlige i norsk offentlighet, bortsett fra i disse nevnte humorinnslagene. På et jobboppdrag tidligere i år, i Oslo, opplevde jeg igjen at en mann begynte samtalen med denne revyaktive gebrokne talen.
Jeg tror mange tenker at det er greit å gjøre, nettopp fordi flere av våre største komikere, som fortsatt er aktive i dag, har normalisert dette de siste 20–30 årene. En av mine medelever på filmskolen i Lillehammer, hadde det lenge som fast talemåte da hun snakket med meg.
Jeg sa ingenting, for vi samer vet hva som skjer om vi sier ifra. «Det er humor, ikke vær så hårsår.»
Lurer på om hun syns det er greit å snakke gebrokkent om hun møter en norsk-pakistaner.
[ – Russerne har trukket seg tilbake fordi de har fått bank ]
Jeg har bodd på Østlandet i hele mitt voksne liv. Alle kommentarene, joikingen og spørsmålene: «Bor dere i lavvu?», «Har dere reinsdyr?», har gjort noe med meg. Det har gitt næring til min selvforakt, men det har også gjort meg mer fandenivoldsk i hvordan jeg fronter min identitet.
Som da en kvinne på fest fortalte at hun hadde bursdag, og jeg kontret med å fortelle at det var en samisk tradisjon å kline med bursdagsbarnet. Hun var ikke vanskelig å overbevise, for å si det sånn.
I alle år så har det vært den dumme og enkle samen som norsk humor har frontet. Kanskje det er på tide å heller vise den «dumme» majoritetspersonen i møtet med samer. Mye av det jeg har beskrevet her, ønsker jeg å bruke når jeg lager samisk humor fra «innsiden».
Da jeg skrev manus til kortfilmen «Koftepolitiet», en identitetssatire, så ønsket jeg å skildre mannen som ser på gákti kun som et sjekkemiddel, og vise de velmenende norske kvinnene med liten selvinnsikt, som tror de forstår det samiske.
Fordi jeg vet at så mange samer kvier seg for å ta på seg gákti. Av skam, av frykt, av mindreverdighetsfølelse. Derfor kommer jeg aldri til å glemme da jeg møtte en samisk kvinne som med stor glede fortalte at en mann som har perfekt stylet gákti, med komplett og korrekt utstyr, var det mest sexy hun visste.
Det var en skikkelig «lårspreder», sa hun.
Alle i rommet lo godt av den beskrivelsen, men for meg var det også frigjørende, at vår drakt der og da kun ble sett på noe som skulle brukes til det fineste i livet. Å tiltrekke seg en mulig kjæreste eller flørt. Derfor velger jeg å bære gákti på Tinder. #TinderSame.
Kortfilmen «Koftepolitet» kan sees på Høstutstillingen i Oslo fra 10. september, på sapmifilm.com fra midten av oktober og senere på filmbib.no og NRK.
[ Portrettet: Ella Marie Hætta Isaksen er født aktivist (+) ]