Det ble et rungende Nei til den nye grunnloven i Chile under folkeavstemningen på søndag. Nei til det som er blitt omtalt som verdens mest progressive grunnlov, to år etter at 80 prosent sa ja til å sette i gang arbeidet med å skifte ut den gamle. Det skulle redde demokratiet etter opprøret i 2019. Med dialog og grunnlovsprosess ble Chile en modell for hvordan kanalisere raseri og politikerforakt inn i demokratiske former. Men hva nå? Kan demokratiet fremdeles reddes?
I Chile mobiliserte man alle samfunnslag til demokratisk dugnad.
Det så ikke lyst ut de siste månedene i 2019. Mens fredelige demonstrasjoner satte deltakelsesrekorder, spredte også vandalismen og politivolden seg. 29 personer mistet livet, 2500 ble skadd, T-banestasjoner ble brent, offentlige plasser ramponert og tusenvis av butikker plyndret. Raseriet over korrupsjon og et markedsliberalt system som fanget folk i lange arbeidsdager, gjeldsslaveri og et liv på fattigdomsgrensa mobiliserte bredt. Daværende president Sebastián Piñera brakte diktatur-retorikken tilbake ved å kalle demonstrantene en «indre fiende» og sende militæret ut i gatene. Mistilliten til alt fra kongress til rettsvesen gjorde at det så vanskelig ut for en forhandlet løsning. Frykten for at selve demokratiet var i fare økte.
[ Agenda på mandag: Dei som meiner noko anna enn deg i debatten om kraft er sannsynlegvis ikkje dumme. ]
Ett av kravene til demonstrantene var å bytte ut grunnloven fra 1980, som var skrevet under Augusto Pinochets diktatur, og som prioriterer markedet over fellesskap og rettigheter. Midt under demonstrasjonene klarte sosiale bevegelser, politiske partier og regjering å komme til en avtale om å nedsette en grunnlovsforsamling. En av pådriverne var Gabriel Boric, en tidligere studentleder som gikk imot sitt eget parti og insisterte på dialog. Året etter ble han valgt som Chiles yngste president noensinne. Grunnlovsforsamlingen begynte arbeidet i juni 2021 med 155 direkte valgte kvinner og menn i likt antall. 17 av dem var urfolks-representanter.
I andre land har tilsvarende situasjoner endt med valg av populister og «sterke menn» som har lovet å «rydde opp», men som gradvis har svekket både politiske institusjoner og menneskerettigheter. I Chile mobiliserte man alle samfunnslag til demokratisk dugnad. Grunnloven skulle være et første skritt på veien for å gi Chile en ny kurs: bort fra en nyliberal modell, og mot et samfunn der rettigheter sto i fokus. Og forsamlingen leverte; et utkast på 178 sider som legger grunnlaget for en flernasjonal stat med utvidede urfolksrettigheter, likestilling med 50–50 representasjon for kvinner og menn i alle organer, lovlig abort, anerkjennelse av alle kjønnsidentiteter, rettigheter til helse, skole, vann og bolig, og verdens mest progressive miljø- og klimapolitikk.
[ Hege Ulstein: Er vi blitt så fartsblinde at vi ikke skjønner at vi må bremse? ]
Hva gjorde at chilenerne så stemte imot den endringen de for to år siden sa de var for? Det begynte å knirke allerede midtveis i prosessen da tåpelige skandaler rammet grunnlovsforsamlingen, og ytre høyre brukte dem for det det var verdt for å sverte hele prosjektet. I Sør-Chile blusset konflikten med Mapuche-grupper opp, og det ble sådd tvil om Boric-regjeringens evne til å styre landet. Falske nyheter om at abort skulle bli lov til 9. måned og at «retten til bolig» betydde ekspropriering og slutt på arverett, ble spredt. Samtidig anerkjente de fleste at grunnloven hadde mange uklarheter og svakheter som måtte reformeres.
Men kanskje den viktigste grunnen til nei-et var at utkastet var radikalt. Det var blant annet et resultat av at den første folkeavstemningen var frivillig, og at det store flertallet av de som møtte opp ønsket en ny grunnlov og at den skulle bringe virkelig endring. Den siste avstemningen var imidlertid obligatorisk. Der stemte både de som hadde holdt seg hjemme i første runde, og ikke ønsker endring, og de som var uenige i utkastet.
[ Linn Stalsberg: Når alt skal vokse og ingenting gror ]
De siste dagene i Chile har med andre ord illustrert hvor vanskelig det er å skape radikal endring i et konstitusjonelt demokrati. Det store spørsmålet er hva skjer nå? Kan man klare å skape en enighet mellom de som ønsker seg et nytt Chile, og de som frykter det?
De første timene etter resultatet var klart, bar preg av polarisering og konflikt. Nei-sida feiret, mens flere fra ja-siden mente diktaturet var nær. Samtidig holdt Boric en forsonende tale hvor han lovpriste det chilenske demokratiet etter en fredelig valgdag med rekordoppslutning og lovet at dette ikke er slutten på grunnlovsprosessen. Han har varslet både omstokking i regjeringskabalen og nedsettelse av en ny, tverrpolitisk grunnlovsforsamling.
Det blir ikke enkelt. Boric sin popularitet er raskt synkende, kriminaliteten og matvare- og drivstoff prisene øker, og chilenernes tålmodighet med grunnlovsdebatter er tynnslitt. Vi kan også forvente at Nei-et bidrar til at både voldelige aksjoner i konfliktområdene i sør, og generelle demonstrasjoner blusser opp.
Men Boric og hans bevegelse har vist hvordan et demokrati reddes: Med endringsvilje, tålmodighet, dialog og respekt for regler og institusjoner. Med det vil Chile klare å unngå at grunnlovsdrømmen blir et demokratisk mareritt.
