Langs veggen satt Finansdepartementets byråkrater og smilte stolt, litt sånn som foreldre gjør når poden har fått hovedrollen på mellomtrinnets forestilling under sommeravslutningen. På scenen sto finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Det var tirsdag formiddag, og han skulle holde et foredrag, intet mindre, om norsk økonomi før regjeringens siste budsjettkonferanse.
Kjøleskapet er stappfullt av de lekreste delikatesser, men de fryser vi ned. Det blir lys lapskaus til middag. Vær så god.
På veggen bak ham projiserte powerpointen et dystert bilde av grov sjø med høye bølger, en trist, grå himmel og et truende lynnedslag i det fjerne. I dette forferdelige uværet, der ikke en eneste havvindmølle var å se, var også et bilde av Hurdalsplattformen plassert. Den var fortsatt i vater, men det så ut som det bare var et tidsspørsmål før den kunne bli tatt av vinden og feid til sjøs.
Det er ikke rart at Vedum bruker de virkemidlene han kan komme på, for han skal framføre et komplisert budskap. Et budskap som har vært borte fra norsk politisk lingo nesten siden årtusenskiftet: Statens pengebinge bugner av penger, men vi kan ikke bruke dem. Vi må stramme inn. Kjøleskapet er stappfullt av de lekreste delikatesser, men de fryser vi ned. Det blir lys lapskaus til middag. Vær så god.
[ Linn Stalsberg: Når alt skal vokse og ingenting gror ]
Vedum forsøkte å fremkalle noen av slagordene den daværende Ap-regjeringen brukte mot Frps petropopulisme på 90-tallet: Vi pumper ikke lærere og sykepleiere opp fra Nordsjøen, vi pumper opp olje, forklarte han. Det fikk tankene til å vandre til et øyeblikk fra NRKs gullrekke i samme periode, jeg tror det var daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap) som var på Skavlan. Han fylte glasset til randen, og fortsatte å helle på vann så det plasket over og rant ned på studiogulvet. Budskapet var ikke til å misforstå: Når glasset er fullt, er det ikke noe poeng i å helle på mer vann. Det blir bare søl. Når økonomien er på bristepunktet, nytter det ikke å pøse på med mer penger. Det blir bare svekket konkurranseevne, inflasjon og stigende renter. Søl.
I Ap mobiliserer Trond Giske en stadig større base av tilhengere i Nidaros sosialdemokratiske forum, et slags gråhåret AUF.
De to Ap-statsministerne Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg klarte etter hvert å fortelle denne historien på en ganske overbevisende måte. Med høy ledighet, tosifrede rentesatser og en devaluert krone som bakteppe fikk for eksempel Brundtland LO til å bli med på moderate lønnsoppgjør for å sikre sysselsettingen, det såkalte solidaritetsalternativet, på 1980- og 1990-tallet. Med handlingsregelen fikk Stoltenberg satt en hengelås på skattkisten som rommer oljeformuen.
Spørsmålet er om Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre også klarer å krisekommunisere så godt at de både skaffer seg politisk handlingsrom til å føre den politikken som situasjonen krever, og samtidig får velgerne med på å droppe champagnen og sjøkrepsen, og nøye seg med havresuppe og lunkent vann fra springen – uten å gå fra bordet.
Da kreves to ting: Politisk mot og lederskap som hviler på autoritet.
[ Eirik Hoff Lysholm: Bak en solid medarbeider, står en takknemlig arbeidsgiver. ]
Et slikt politisk mot vil blant annet handle om å kalle en spade for en spade. For eksempel er det ikke noe rart at renta er på vei opp. Den har vært på null prosent under pandemien. Det er heller ikke noe rart at oljepengebruken må ned. Også den har vært ellevill, før pandemien og ikke minst under den. Vi må tåle å høre at vi ikke kan regne med at det skal være gratis å låne penger i all evighet, samtidig som det kastes oljepenger på alle problemer. Og vi bør slappe av med strømpris-alarmismen når staten tar mesteparten av regningen og dessuten spanderer nettleie for 10 milliarder.
Mindretallsregjeringen presses av en krisepopulistisk hestesko på Stortinget.
Både Støre og Vedum har brukt sommeren til å love blod, svette og tårer. Et stramt budsjett med harde prioriteringer. Vedum later ikke lenger som om alt går så meget bedre. Støre ser ut til å ha bestemt seg for å møte krisene med mindre forskrekkelse og mer besluttsomhet. Den pedagogiske oppgaven blir også enklere fordi han kan peke på en viktig årsak til alle problemene: Krig i Europa, der energipriser brukes som et våpen for å splitte og svekke Putins motstandere.
Men på det andre punktet – lederskap som hviler på autoritet, har de større utfordringer. Litt av det handler om at regjeringen fortsatt er veldig fersk. En god del av det handler om at Vedum bygde sin politiske framgang på enkle løsninger, og at Støres viktigste valgløfte var at det var vanlige folks tur, operasjonalisert til at alle som tjener under 750.000 kroner i året skal få lavere skatt og en mer romslig økonomi. Det ligger fortsatt fast.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Ganske mye handler om at mindretallsregjeringen presses av en krisepopulistisk hestesko på Stortinget, der Frp og Rødt, tidvis også SV og Høyre, kan overby og overforenkle.
Og til sist handler en god del om Jonas Gahr Støres posisjon og tyngde internt i den norske arbeiderbevegelsen. I Ap mobiliserer Trond Giske en stor og svulmende base av tilhengere i Nidaros sosialdemokratiske forum, et slags gråhåret AUF, som egges til kamp og protest mot regjeringens politikk. Giske kommer stadig med små stikk, og tilhengerne hans legger ikke lenger skjul på at dette egentlig dreier seg om å skape en plattform for Giske slik at han igjen kan søke makt og posisjoner.
[ Lars West Johnsen: Skal vi virkelig putte blodpengene uavkortet i egne lommer? ]
Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla står i spissen for et strøm-opprør som skal demonstrere utenfor Stortinget under det ekstraordinære møtet 19. september. Alliansen til Valla og hennes likesinnede er marginal, men likevel interessant. Den forener folk fra Rødt, SV og betydelige deler av fagbevegelsen – og folk fra Ap, litt på samme måte som stridene rundt Ullevål sykehus og Acer. Det er en tydelig beskjed om at alle ikke skal med på Støres prosjekt.
Og da er vi ved det viktigste punktet: Støre kan bare lykkes dersom han har LO med på laget. På kongressen før sommeren var LO-leder Peggy Hessen Følsvik mer opptatt av å fronte LO som et selvstendig kraftsentrum enn å logre for Støre. For å si det sånn. I forbindelse med begge budsjettene Støre-regjeringen har lagt fram til nå, er den blitt ydmyket og kjeftet på plass av LO. I tillegg spilte LO en aktiv rolle i Hadia Tajiks fall, et enormt nederlag for Støre.
I oktober skal Vedum og Støre legge fram budsjettet de snekret ferdig denne uka. Det blir spennende å se hva det inneholder, og ikke minst hva det ikke inneholder – altså hvor kuttene kommer. Men aller mest spennende blir det å se hvordan det blir mottatt.