Nesten hver gang jeg viser min sårbarhet, kommer skammen snikende. Jeg har tenkt på fotball for å unngå å gråte under et bryllup. Jeg får en heltemodig følelse av å «stå i det» når jeg ikke ber om hjelp i situasjoner hvor jeg burde ha gjort det. Hvorfor? Hva er denne tradisjonelle maskuline personligheten som lever side om side med den progressive moderne mannen? Vi unge menn født på 90-tallet og utover har blitt fortalt igjen og igjen at maskulin sårbarhet ikke bare er gunstig for selvfølelsen, men også noe attraktivt, ønskelig, moderne og modent. Men hvorfor føles det da så feil å sitte der med våte øyne, når hele kulturen forteller meg at det er så rett?
I Joachim Triers Oslo-trilogi portretteres denne konflikten mellom sårbarhet, moderne «myke» idealer og tradisjonelle oppfatninger om maskulinitet. I løpet av de tre filmene finner det også sted en bevegelse, som kan ses som et uttrykk for en kulturhistorisk utvikling: Fra den vekselvis inkluderende og destruktive guttastemningen som preger 2006-filmen Reprise, til den kreftsyke mannen som utfører et verbalt angrep på moralistisk feminisme i en direktesendt debatt i fjorårets Verdens verste menneske. Fra en utforskning av hvordan menns sårbarhet uttrykkes (og ikke uttrykkes) i maskuline miljøer, til å portrettere den akterutseilte mannens resignasjon og død.
Filmene viser fram maskulin sårbarhet som noe vanskelig å føle og vise. Men utviklingen i trilogien kan også ses som et uttrykk for en kjønnskamp: Fra å bale med kjønnsnormer i den første filmen, til motstand og resignasjon i møte med de nye normene i den siste. Filmene fungerer som et passende bilde på den økte offentlige og politiske oppmerksomheten om mannsrollen i det moderne Norge. Denne oppmerksomheten uttrykkes blant annet i debatten om gutters skoleprestasjoner og menns psykiske helse. Men samtidig eksisterer mer kategoriske påstander om at vi nå er på vei inn i et matriarkat, hvor menn må innrette seg etter feminine måter å leve livet på. Underliggende finnes en idé om at deler av samfunnet i for stor grad er, eller står i fare for å bli, for tilrettelagt for kvinner.
Sårbarhet og åpenhet er gode eksempler på hvordan den maskuline arven står i klinsj med moderne idealer. Men det er også et godt bilde på de delene av samfunnet som gjerne trekkes fram som problematiske for gutter og menn: skolen, familielivet, rus og psykisk helse.
[ Vi danser etter drittsekkenes pipe. Forhåpentlig spiller de på siste verset ]
Til dette behøver vi nye fortellinger om mannen. Mens posisjonen som «den andre» har tvunget fram refleksjon om kvinnelig identitet, har den mannlige identiteten i større grad vært selvsagt. Når den nå ikke lenger er like dominerende, tvinges det fram et spørsmål: Hva er maskulinitet anno 2022? Og disse diskusjonene er ikke bare ukjent farvann – den akademiske kritiske tenkningen rundt kjønnsidentitet foretas først og fremst av kvinner. I tillegg viser en rapport fra 2019 at menn i noe større grad enn kvinner har et essensialistisk syn på kjønn. Flere menn enn kvinner har en overbevisning om at det finnes iboende forskjeller mellom kjønnene. Med dette utgangspunktet er det vanskelig å utvikle nye definisjoner av maskulin identitet.
Da er vi tilbake i sårbarhetens ubehag: I det jeg vandrer ut av min maskuline boks, bryter jeg med noen usynlige og ikke-uttalte forventninger. Tross bevissthet om destruktive sider ved tradisjonelle maskuline idealer, finnes det en impulsiv tendens til å tenke bastant rundt kjønnsidentitet. Noe er maskulint, og noe annet er feminint. Litt flåsete sagt burde menn med samme umiddelbare respons studere kjønnsteori. For kjønnsteorienes mål er ikke å tvinge alle til å måtte gå rundt og tvile på sin egen kjønnsidentitet. Formålet er heller å utforske og forsøke å besvare grunnleggende spørsmål om kjønn, samfunn og identitet. For å kunne forstå og sette ord på mannsrollen, trengs kritisk tenkning om hvordan den tradisjonelle maskuline arven fortsatt sitter i våre hjerner og kropper. Det behøves nye ideer om maskulinitet fra hele kjønnsspekteret.
Til dette er det avgjørende å ikke glemme klasseperspektivet. Som professor Leif Edward Ottesen Kennair har uttalt, kjennetegnes menn ved å være helt øverst og helt nederst i det sosiale rommet. Menn er næringslivstopper og skoletapere. Beslutningstakere og kriminelle. I besittelse av kulturell definisjonsmakt, og i utakt med moderne ideer om kjønn. I dette spennet er det lett å gå seg vill. Men at menn sliter, betyr ikke at vi beveger oss fra et patriarkat til et matriarkat.
[ En verden som har etablert regler for krig, anerkjenner samtidig at noen kriger er legitime ]
De funnene som indikerer at menn faller utenfor, bør derfor føre til endring i praktisk politikk i alt fra arbeidsliv og utdanning til psykisk helse. Ikke kun for å bedre situasjonen for menn, men for å forbedre tilværelsen for alle som sitter nederst ved bordet. Standardisering av utdanning og terapi hindrer et mangfold av løsninger som ville kommet alle til gode. Og som Mimir Kristjansson påpekte i en kronikk i 2019, må vi bedre arbeidsvilkårene for tradisjonelle arbeiderklasseyrker – ikke på bekostning av de ansatte i helse og omsorg, men sammen med dem.
Saken fortsetter under videoen
Dette krever en dobbel bevissthet om kjønn og identitet: På den ene siden huske at kjønn er en av de viktigste måtene vi skaper identitet og tilhørighet på. Og på den andre siden være bevisst at det som kan forbedre livsvilkårene for menn også kan gjøre det samme for damer – og motsatt. Et mer mangfoldig og komplekst syn på kjønn innebærer ikke at vi alle må gå rundt og leke med våre kjønnsuttrykk. Heller handler det om, som Linn Stalsberg har påpekt, at «kvinners stadige undertrykking i verden undertrykker også menn». Det er ikke et nullsumspill.
Derfor er det også uheldig om det, som NRK melder, kun skal sitte menn i det nye mannsutvalget. Lederen i Reform påpeker til NRK at det ikke bare kan føre til at utvalget går glipp av nødvendig kompetanse. Det kan også gjøre utvalget mer utsatt for kritikk. For å bli avfeid som en gutteklubb. Slik blir det mer politisk sårbart.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
