Det heter ofte at «fotball forklarer verden», og det er nesten alltid reinspikka tull. Men av og til kan fotballen, som den fremste folkebevegelsen i brorparten av verden, varsle oss om ting som bobler under den skinnende rene overflaten i samfunnet. Nå er det grunn til å rope varsku.
I helga ble selveste Champions League-finalen utsatt på grunn av bråk. Egentlig kan hele fotballvåren 2022 leses som et tegn på at samfunnslimet ikke holder som før.
Det er et tydelig tegn i tiden: Noe er i ferd med å rakne
Det er ikke første gang. 1985 var et spesielt fælt år i England. Statsminister og jernkvinne Margaret Thatcher hadde nesten fått gruvearbeiderne og deres mektige fagforening i kne. Arbeidsledigheten ved inngangen til året var på 12 prosent. Journalisten Andrew Marr beskriver i boka «History of Modern Britain» hvordan de rike ble rikere, og de ti prosentene nederst på samfunnsstigen ble skummelt mye fattigere. «A lot of people fell through the cracks», skriver Marr. Mange mistet sikkerhetsnettet.
Slikt gir grunn til uro, og uro ble det. Engelsk fotball, favorittaktiviteten til den engelske arbeidsklassen og mange nordmenn, gikk inn i det som må beskrives som et halvår fra helvete. Folk uteble fra kampene på grunn av elendige stadionfasiliteter og frykt for vold. Med god grunn.
[ Bente Rognan Gravklev: Fornebubanen og kampen for byrådets framtid ]
Hooliganism herjet på tribunene. Voldelige bøller dominerte det vakre spillet. En vanlig onsdag i midten av mars i 1985 stjal de alle overskrifter, da kampen mellom Luton og Millwall utartet til det som i dag er kjent som «The Luton Riots». Besøkende supportere raserte stadion og byen i forkant, underveis og etter kampen. Og mye verre skulle det bli før sesongen var over noen måneder senere.
11. mai 1985 døde 56 mennesker da hovedtribunen på Valley Parade i Bradford brant ned. Samme dag døde en 15 år gammel gutt i forbindelse med en slåsskamp mellom supportere av Birmingham og Leeds. Gutten var med faren sin på fotballkamp for første gang.
Og så dro Liverpool til Brussel for å spille Serievinnercupfinale mot italienske Juventus. En liten time før avspark angrep en gruppe Liverpool-supportere italienske tilhengere, som løp panisk mot et hjørne på tribunen. Mange ble klemt mot en betongvegg mens Liverpool-supporterne fortsatte angrepet. Til slutt ga veggen etter på det gamle, utdaterte stadionanlegget. 39 mennesker døde, 600 ble skadet, mange alvorlig. Kampen ble gjennomført som planlagt.
[ Kjell Werner: LO har sådd et frø ]
Siden kom tragedien på Hillsborough i 1989, der 97 mennesker mistet livet under kampen mellom Liverpool og Nottingham Forest. Deretter fikk vi en helt annen fotball, først i England og langsomt men sikkert også i resten av verden. Moderne stadionanlegg, dyrere billetter, etter hvert et ganske annet publikum.
Bråkmakerne ble aldri helt borte, verken i engelsk fotball eller i andre land. I Øst-Europa og Latin-Amerika er problemet fortsatt sterkt til stede. Det er likevel lenge siden opptøyer og bråk har preget det moderne, vesteuropeiske spillet. Helt til i vår.
Plutselig er banestorming igjen blitt normalen. Eintracht Frankfurt-fansen i Tyskland, Everton-supportere i Liverpool og Forest-tilhengere i Nottingham har alle stormet gresset og gjort livet skummelt for spillere, trenere og vanlige tilskuere. På det tidligere VM-stadionet Corregidora i Querétaro i Mexico fikk vi et regelrett tribuneslag mellom fans av Atlas og hjemmelaget i mars. Videoopptak viser hvordan bevisstløse fans av motstanderlaget blir kledd splitter nakne mens de sparkes enda hardere.
I helga gikk det galt over «hele» Europa. Champions League-finalen måtte utsettes fordi det oppsto tumulter da mange Liverpool-supportere ikke kom seg inn på stadion. Det rapporteres om tåregass, trakassering fra unge, lokale menn og livredde barn. Dagen etter stormet fansen til franske Saint-Étienne sin egen hjemmebane da laget rykket ned fra den øverste divisjonen. Det blir meldt om flere titalls lette skader, der både tilhengere, politi og spillere skal ha blitt rammet. Nederland opplevde banestorming og sammenstøt mellom tilhengerne av klubbene ADO den Haag og Excelsior, og i Romania gikk Dinamo Bucuresti-fansen amok da laget deres rykket ned.
[ Henriette Ydse Krogstad: Feriedrømmen ]
Europa i 2022 er ikke Thatchers England på midten av 1980-tallet. Arbeidsledigheten er på vei ned etter pandemien, der ute på kontinentet som her i Norge. Det er likevel en uro i kjernen av våre samfunn.
Det er krig. Pandemihåndteringen har satt sinner i kok og gitt arr som det vil ta tid å lege. Og det blir dyrere å leve. Strømprissjokk som det vi har opplevd i Norge det siste halvåret gjør noe med tillitsforholdet mellom politikere og folk, selv i et samfunn som vårt, der de aller fleste har rygg til å bære prisøkningen. I et Europa som aldri helt kom seg på fote etter finanskrisen i 2008, stikker energifattigdommen enda dypere.
Saken fortsetter under videoen
Vi går ikke fri her hjemme heller. Oslo fotballkrets melder om mer amper stemning i tenåringsfotballen i kjølvannet av pandemien. Det er færre voksne til stede og mer hett blod. Ingenting av dette er fotballens feil. Det er uro og frykt over alt.
Alle som liker å kalle seg engasjerte borgere burde bekymre seg over det som skjer med fotballen, både her hjemme og der ute. Det er et tydelig tegn i tiden: Noe er i ferd med å rakne.
Uroen på fotballbanen gir oss alle grunn til uro.