Kommentar

Feriedrømmen

Det er bare noen få, små uker igjen av skoleåret, og sommerferien ligger der foran og venter på oss. Om vi bare får passene våre nå, så kan vi endelig reise ut i verden igjen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det kan vi si, som har råd til å tenke sånn. Ikke at det er et luksusproblem å mangle pass. Tvert imot, passet er en helt grunnleggende forutsetning for friheten vår til å kunne ferdes dit vi vil. Og frihet skal vi ikke ta lett på, den fortjener sin debatt og sin kamp.

Å fylle en lang skoleferie med kortreiste opplevelser som koster nada, er rett og slett ikke så enkelt.

Likevel må vi ikke glemme at det finnes flere forutsetninger for å kunne reise på ferie til utlandet. Penger, for eksempel. Ifølge en undersøkelse Fagforbundet gjennomførte blant sine medlemmer nylig, meldte 8 av 10 at de i stor eller svært stor grad er rammet av økte priser på strøm, drivstoff og matvarer. Halvparten hadde allerede endret ferieplanene sine. Hos Blå Kors må de avvise foreldre som drømmer om å gi barna en ferieopplevelse, for kapasiteten er sprengt.

I år er det ekstra trangt for mange. Samtidig er det noen som hvert eneste år opplever skoleferien som en tid der utenforskap forsterkes. I rapporten «Alt koster penger» har Redd Barna fått innspill fra rundt 500 barn om hvordan det oppleves å vokse opp i en familie med dårlig råd. Barna brukte oftest ordene trist, flaut, redd og skamfullt for å beskrive det å vokse opp i en fattig familie. Over 80 prosent svarte at sosiale medier kunne bidra til at man følte seg utestengt fordi man har lite penger, og en forklarte det slik:

«Ja, man føler seg utenfor, for det er mange som legger ut at man er på ferie eller på Starbucks eller fine restauranter. De som har lite penger, kan ikke dra på de stedene.»

På denne tiden av året kommer innleggene i debattspalter og sosiale medier der fortvilte og sorgtunge foreldre forteller om hvor tøft det er å se barnet sitt helt uten de ferieopplevelsene som klassekameratene får. Om de som ikke har noe å fortelle når de kommer tilbake etter sommeren, ingenting å være litt stolt av. Om ungdom som logger seg av Snapchat for å skåne seg selv mot andres enestående opplevelser.

«Men det er da så mye flott å oppleve i norsk natur – helt gratis», svarer vi som nå venter på passene våre. Vi som overnatter på holmer du bare når med egen båt, som setter opp telt til tusenvis av kroner, bretter ut de myke soveposene våre og drar fram primusen for å varme pulled pork til kveldskosen. «Helt gratis», sier vi. Eller de. Eller hvem det nå er som tror at en telttur både er enkel og kostnadsfri.

Å fylle en lang skoleferie med kortreiste opplevelser som koster nada, er rett og slett ikke så enkelt. Alt koster penger. Utstyr, gode turklær, badetøy, bussbilletter, en is – alt er utgiftsposter som akkumuleres i rasende tempo.

Lege og samfunnsdebattant Kaveh Rashidi la nylig ut et hjertesukk på Twitter om hvor dyrt det er å oppleve noe kulturelt i sin hjemby, Oslo. Da hadde han besøkt Teknisk Museum og betalt 575 kroner for en kokosbolle, to brus og inngangsbilletter for to voksen og ett barn. «Det er så sykt usosiale priser, og det gjelder en hel haug sunne aktiviteter til barn, der @Oslokommune ikke gir barna like muligheter...», skriver han.

Kanskje er museumsprisene et hovedstadsproblem, men barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt finnes i hele landet. Sarpsborg kommune har flest barn som vokser opp i fattige familier, tett fulgt av Fredrikstad – og her er økningen betydelig. Det er den også i kommuner som Stavanger og Sandnes, ifølge SSB. Det er bekymringsfullt på så mange plan, men la oss for enkelhetens skyld holde oss til sommerferien nå. De færreste av disse barna får oppleve en utflukt med hele familien til et museum enten det koster 90 eller 165 kroner for en voksenbillett.

Selvsagt kan det være fint å sykle til nærmeste tjern for et kveldsbad. Eller å spise medbrakt middag på stranda. Dessuten finnes det jo gode og rimelige ferietilbud i regi av kommunen, speideren eller andre frivillige organisasjoner. Det er bare det at sommerferien er så veldig lang. Etter en uke på et gratis ferieopplegg og x antall middagsrester på stranda (for dem som er så heldige å ha det i nærheten), er det fortsatt veldig mange, lange dager igjen av åtte uker med fri. I år er det forresten ni uker flere steder i landet. Ni lange uker.

Denne sommeren er det mange som ikke får reist til utlandet. Det kan være greit å minne seg selv på at vi tross alt er blant de heldige, vi som kanskje «bare» stoppes av mangelen på et ferskt pass.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen