Kommentar

Når politiet er røverne

Offentlige etater er som fisk – de råtner fra hodet og ned.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Her i Norge har vi tillit til politiet vårt. Stor tillit. Med tanke på omfanget av negative saker om politiet den siste tiden, vil jeg nesten driste meg til å si at den er overraskende stor. Dette er bra. Som forvalter av statens voldsmonopol er politiet helt avhengig av tillit og legitimitet i befolkningen for å kunne utføre oppgavene sine. Spørsmålet er bare hvor lenge den tilliten kan vare.

Listen med ferske saker som undergraver tilliten til politiet, er nemlig lang som et vondt pandemiår.

Dette maler et tydelig og dystert bilde av hvilken vei tilliten til politiet kommer til å gå dersom det ikke tas kraftfulle grep

Det blir også stadig mer tydelig at problemene i politiet går helt til toppen. På lørdag kunne vi lese en oppsiktsvekkende historie i VG om tidligere politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold. Fra før av visste vi at Sjøvold i 2020 ble ilagt forelegg for brudd på våpenloven. VGs avsløringer viste at saken er langt mer alvorlig enn vi først trodde. I Sjøvolds forsøk på å få lurt sine ulovlige våpen inn i systemet, ble det brukt press og trusler.

Det gikk så langt at saksbehandleren som var ansvarlig for saken, ble langtidssykmeldt. Han hevder selv å ha blitt truet og utsatt for vold av andre i politiet. Til slutt fikk han en hemmelig millionutbetaling fra Oslo politidistrikt mot at han sa opp jobben. Sjøvold derimot gikk videre i karrieren, og er i skrivende stund sjef for PST.

Når politiets ulovlige metoder til og med kan gå ut over deres egne, kan du bare se for deg hvor ille det går ut over samfunnets svakeste.

Du trenger egentlig ikke å se det for deg. Vi vet hva svaret er. I kjølvannet av Solberg-regjeringens forsøk på å gjennomføre rusreform ble det avdekket at politiet i flere år har benyttet ulovlige midler i sin kamp mot narkotika. Riksadvokaten påla en undersøkelse av politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, og resultatet var nedslående.

Hver fjerde mobilransaking var gjennomført uten gyldig hjemmel. I hver femte sak hvor politiet selv besluttet ransaking, burde de ha kontaktet politijurist. I mer enn ti prosent av sakene tok politiet urinprøve uten hjemmel i lov.

Politidirektør Benedicte Bjørnland var raskt ute og avfeide funnene som «uheldige enkelthendelser». Riksadvokatembetet var uenig, og slo fast i klartekst at det har vært systematiske feil og mangler i politiets håndtering av denne typen tvangsmiddelbruk.

Systematisk misbruk av politiets makt er alvorlig, og like alvorlig er det at politiets direktør har vært mer opptatt av å bagatellisere sakene enn å rydde opp i etaten sin.

Like lite tillitvekkende som politiets fremferd, er inntrykket man får av etatens syn på pressens og publikums rolle.

På tirsdag meldte NRK om et vitne som hadde fått beskjed av politiet om å slette mobilvideoen han hadde tatt av et basketak mellom vektere og en mann i Fredrikstad. Da vitnet motsatte seg dette, skal politibetjenten ha brukt fysisk makt mot ham. Det klart ulovlige pålegget og forsøket på å håndheve det med unødvendig vold er ille nok i seg selv. Ekstra pinlig blir det at politiet senere gikk ut i media for å be publikum om bilder og videoer fra hendelsen.

Saken er dessverre ikke unik. For et par år siden fikk en VG-fotograf kameraet sitt røsket ut av hendene av en politimann, som attpåtil slettet en rekke bilder fra kameraet. Da saken ble kjent, prøvde politiets operasjonsleder først å antyde at det nok ikke var snakk om en politimann. Det var selvsagt snakk om en politimann. En politimann som det ikke fikk noen konsekvenser for. Hva er vel mer tillitvekkende enn å slette bevis?

Denne mangelen på konsekvenser er et gjennomgangstema når man leser saker om dårlig eller ulovlig fremferd fra politiets side. Hvis du taster ordet «spesialenheten» inn i Google, foreslår søkemotoren blant annet å fullføre søket som «spesialenheten for henleggelse av politisaker». Dette ryktet er dessverre ikke ufortjent.

I fjor kom det fram at spesialenheten, som har ansvaret for å etterforske saker der politi og påtale kan ha begått lovbrudd i tjenesten, henla hver eneste sak de fikk inn om politiskytinger. I en av disse sakene var etterforskeren fra spesialenheten sågar samboer med innsatslederen på oppdraget som ble etterforsket! I fjor ble også en politimann dømt for å ha banket opp en psykisk syk pasient. Men ikke før spesialenheten først hadde henlagt saken. I år ble en politijurist dømt for å ha misbrukt makten sin til å få en politikollegas vaskehjelp ulovlig pågrepet. Også denne saken ville spesialenheten først henlegge. Senest i går henla spesialenheten en sak der politiet i flere år har drevet med ulovlig lagring av en aktivists politiske ytringer.

Til sammen maler alt dette et tydelig og dystert bilde av hvilken vei tilliten til politiet kommer til å gå dersom det ikke tas kraftfulle grep. Politidirektør Bjørnland bør gå av. PST-sjef Sjøvold bør gå av og muligens straffeforfølges. Vokterne må voktes med en helt annen uavhengighet enn det dagens spesialenhet kan levere.

Det er bare sånn tilliten til politiet kan bevares.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen