Kommentar

Det er ingen vei tilbake

Mens vi venter på Vladimir Putins neste trekk 9. mai, avtegner det seg et tydelig bilde: Verden blir aldri den samme igjen, uansett.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har alltid drømt om å leve i historiske tider. Romantisert alvoret, de store spørsmålene og valgene, de dramatiske skiftene. Jeg syntes samtida gjennom 1990-åra og 2000-tallet var kjedelig og stabil, og jeg fortapte meg i litteratur om den andre verdenskrigen eller om Tredveårskrigen.

Når alvoret og dramaet faktisk melder seg, er jeg ikke lenger like sikker på at jeg ønsker å leve i historiske tider. Jeg savner allerede min trygge, og tross alt, stødige etterkrigstid. Den tida der andre verdenskrig la premissene og forklarte verden, og ikke minst viste oss veien vekk fra nullpunktet, mot noe bedre. Den mot humanisme, liberalt demokrati og evig fred.

USAs fiender har lyktes utrolig godt med å undergrave supermakten

I et essay i The New Yorker skriver den russisk-amerikanske skribenten Masha Gessen om hvordan Europa ikke lenger vil bli definert av andre verdenskrig. Når krigen i Ukraina er over, begynner en ny tidsalder i europeisk historie. Hvem vi skal være, bestemmes av våre handlinger i øst. Vi kikker oss derfor tilbake på ei tid som er ugjenkallelig over. En hel verdensorden ligger bak oss, og vi stirrer inn i noe nytt og helt ukjent. Og det er slett ikke bare Putin.

Merkes det ikke allerede i de små tingene? Denne uka fikk vi i Oslo en SMS om at vi må spare på vannet. Puss tenner med varsomhet, liksom. Dusj med andakt. Og dette etter en vinter der vi for første gang på generasjoner virkelig har kjent på energiknapphetens alvor. Vi har slått av lyset som en hvilken som helst europeer. Små hint om en ny tid. Det er de små ringene av tsunamien som treffer først.

Mandag var det panikk på verdens børser. Et plutselig fall som kanskje skyldtes at noen hadde tasta feil. Det er ikke tillitvekkende. Kanskje er vi bare et tastetrykk unna en ny finanskrise? Verdens finansmarkeder er på tuppa, alle venter på at noe skal skje. Verdiene i verden er ikke lenger knytta til gull, men til optimisme, til framtidstro, til tillit. Dypest sett til troa på at alt skal fortsette å vokse. Det er skjøre greier. Og bekymrede menn står i kø utenfor næringslivsavisens redaksjoner for å spå om det store fallet som vil komme. 30-40-50 prosent ned.

Tirsdag meldte Oljefondets wonderboy og sannsiger Nikolai Tangen at Ukraina-krigens etterspill vil skape de største endringene verden har sett på 30 år. Sannsynligheten for at det verst tenkelige kan skje, har økt. Det betyr at fondet kan falle med så mye som 40 prosent. Det vil gjøre en hel del med framtidsutsiktene våre.

Regnet glimrer med sitt fravær her hjemme. I fjellet er det ikke snø som skal smelte. Det utløser SMS’er fra lederne og truer matproduksjonen. I India er det rekordvarmt allerede og tørken truer. Mellom verdens to største produsenter av korn herjer krigen. Økte matvarepriser er selve oppskriften på sosial uro. Klimakatastrofe og krig presenterer seg nå for verden samtidig. Gjensidig forsterkende.

Etterkrigstidens dominerende politiske kraft ebber ut. Grunnleggende liberale verdier er under et ekstremt press. I Frankrike ble Emmanuel Macron gjenvalgt, men venstresiden ligger brakk og ytre høyre vokser seg større. Presidentvalget var for mange en lettelse, men Le Pen er en stadig sterkere nummer to. I USA skjøt Høyesterett denne uka ut en torpedo som truer stabiliteten i verdens mektigste land. Kvinners abortrettigheter står for fall, skal vi tro det lekkede interne notatet, og med dem USA slik vi kjenner det.

Symbolikken i at nesten 50 år gamle rettigheter skal nulles ut, og kvinners rett til selvbestemt abort igjen skal bestemmes av mannlige reaksjonære politikere, er blendende. I USA frykter man også for rettighetene til homoseksuelle i hendene på reaksjonære delstatspolitikere. Hva skjer med USA hvis mange stater forbyr homofili? Det er et grusomt omen om hva vi står foran. Om en øvrighets gjenvunne makt over individet. Det er bare å innrømme at USAs fiender har lyktes utrolig godt med å undergrave supermakten.

Mandag 9. mai skal russerne markere Seiersdagen. Dagen da Sovjetunionens menn og kvinner tvang Nazi-Tyskland i kne. Markeringens kraft forsvant i sovjettida, men ble gjenoppfunnet, blankpolert og utnyttet under Putin. I hans degenererte, forrykte regime der alle er nazister og Hitler jøde, er jo historien framtida. Og mange tror at han 9. mai vil kringkaste hvor han akter å ta sin «militære spesialoperasjon». Sannsynligheten for at dagen vil brukes til å sette strek og erklære seier, er liten. Det er jo ingen seier å marsjere for. Alternativet er heller å mobilisere hele nasjonen og oppskalere til full krig. Til full spredning. Torsdag lovet EU Moldova kraftig økt militær støtte.

Vladimir Putin fortsetter på en kurs selv ikke Stalin ville våget. Sovjettidas sterkeste mann sørget alltid for å ha mektige allierte enten det var samarbeid med Hitler om å knekke Polen eller aksept fra Vesten om å legge Øst-Europa under seg. Putin tar sjanser ingen russisk leder har tatt før. For han er det ingen vei tilbake. Det er det heller ikke for Europa.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen