Sist det var hungersnød i Norge, var under Napoleonskrigene. Hundre år senere, på begynnelsen av 1900-tallet, levde det brede lag av folket fortsatt i fattigdom. Arbeiderbevegelsens framvekst var en reaksjon på dette.
Arbeiderpartiet vant regjeringsmakt, bygde velferdsstat og velstand for alle – steg for steg. Det skjedde ikke ved hjelp av lettvintheter, men med langsiktighet og faglig kyndighet. Tidlig knyttet Arbeiderpartiet til seg landets fremste økonomer. Det var folk som forstod kompleksiteten i samfunnsøkonomien, og ikke minst: Den dagen man slutter med økonomisk styring, er det vanlige folk som rammes hardest.
Nordmenn trenger ikke lenger å frykte å sulte i hjel.
Den frykten er imidlertid reell for ukrainere, dersom krigen trekker ut. Og for mennesker i fattige deler av verden, ettersom krigen fører med seg redusert tilgang på matvarer og stigende matpriser. I Norge vil vi klare oss godt, sammenlignet med dette. Like fullt merker mange konsekvensene av de internasjonale krisene på egen lommebok: høye priser på strøm, drivstoff, mat og mer.
Lettvintheter nå vil gjøre vondt verre. Årsaken er renten.
[ Femten år gamle meg reagerte med tvil fordi det var tvil jeg hadde lagt merke til ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/LWKFZMLMR5BDHJ6KF5CICHSHP4.jpg)
De som er gamle nok, vil huske slutten av 1980-tallet. Høyreregjeringen hadde droppet økonomisk styring og gitt oss jappetiden i stedet. Bakrusen kom i form av en økonomisk krise. På det verste var boligrenten oppe i 17 prosent. Arbeiderpartiet overtok styringen og måtte gjennomføre en svært tøff økonomisk politikk.
I Norge i 2022 har nordmenn mye mer gjeld enn tilfellet var på slutten av 1980-tallet. Derfor vil en langt mindre renteoppgang enn den gangen kunne slå kraftig inn i folks økonomi. Renten skal noe opp, det har Norges Bank varslet lenge, men hvor mye og hvor raskt det skjer, har mye å si for folks hverdag. Ett prosentpoeng utgjør 23.400 kr årlig for en familie med tre millioner i boliggjeld. En særnorsk høy rente vil også påvirke kronekursen. Det kan ramme arbeidsplassene i konkurranseutsatte bedrifter rundt om i landet.
Staten er jo så rik, sies det ofte. Og ja, vi har vært heldige her i landet – både med olje- og gassressursene og med kloke, framsynte politikeres forvaltning av disse. Men samfunnsøkonomi er ikke det samme som privatøkonomi.
En privatperson som vinner i Lotto, kan kjøpe seg en fancy sportsbil om hun ønsker.
[ Linn Skåber: – Se ut av ditt eget hue! Få deg jobb på gamlehjem (+) ]
Egen kontobeholdning minker, men hun trenger ikke ta hensyn til hvordan kjøpet påvirker landets økonomi. Det må staten gjøre med sin pengebruk. Den kan ikke se bort fra pengebrukens påvirkning på samfunnet: På renten, arbeidsløsheten, næringslivets konkurransekraft.
«Har råd til» er derfor ikke spørsmålet. Stikkordet er kapasitet: Hvor mye ekstra penger er det «plass til» i økonomien? Hvis mange er arbeidsledige, maskiner er avslått, og varebiler står, er det plass til ganske mye. Da vil mer penger inn få aktiviteten opp.
Men når de fleste hender er i arbeid, alle maskiner durer, og varebiler ruller, er det lite å hente på mer penger inn. Da presses prisene opp i stedet, og Norges Bank kommer inn i bildet. Sentralbanken vår skal se til at inflasjonen ligger rundt to prosent over tid. Og verktøyet for å dempe inflasjonen er renten.
Mye er usikkert om den økonomiske utviklingen fremover. Krigen i Ukraina er uforutsigbar og de økonomiske konsekvensene likeså. Også våre egne økonomiske prioriteringer påvirkes. Vi må stille opp for dem som flykter, og det er behov for mer penger til forsvar og beredskap enn vi så for oss. Sammen med tiltak for å få flere i arbeid, redusere forskjeller og kutte klimagassutslipp må dette prioriteres innenfor rammen av trygg økonomisk styring.
For selv om mange har utfordringer med økte priser, så går det godt i norsk økonomi samlet sett. Ledigheten er svært lav, og det er rekordmange ledige stillinger. Det private forbruket øker. Da er det en ansvarlig regjerings jobb å holde igjen på pengebruken.
Vi må unngå en lønns- og prisspiral, der kostnadene øker uten at aktiviteten øker.
[ Hvem er Putin? Fra KGB-agent til krigspresident (+) ]
Selv om det selvsagt er fristende å legge frem populære enkeltbevilgninger, utvidede prisstøtteordninger, avgiftskutt og maksprisløsninger, bør ikke vi politikere bidra til at Norges Bank setter opp renten raskere og mer enn den ellers ville gjort.
Vanlige folks tur, snakket vi om i valgkampen. Det ble bekreftet da Senterpartiet og Arbeiderpartiet formet en felles regjeringsplattform, og på nytt da regjeringen tiltrådte. Vi har innfridd valgløfter i høyt tempo – på arbeidsliv, velferd og omfordeling – noe oppsummeringen etter de første 100 dagene viste. De internasjonale krisene som slo inn for fullt etter valget, har likevel gitt vanlige folk enn annen opplevelse. Det forstår våre to partier.
Det vi også forstår, er betydningen som trygg økonomisk styring har for vanlige folk. Historien – og dagens verden – er full av eksempler på at ganske så velstående og velfungerende stater kan kollapse økonomisk når de politiske lederne ikke tar sitt nødvendige ansvar. Vanlige folk generelt, og utsatte grupper spesielt, blir alltid de største taperne.
Politisk ryggrad er et positivt ladet begrep. Likevel er det ikke alle som tenker over hva det betyr, nemlig evnen til å stå i politisk motvind. Ta en politisk belastning. Tåle dårlige meningsmålinger en periode, i overbevisning om at det man gjør, er det beste for folk og land på lengre sikt. Det handler ikke om manglende lytteevne. Det handler om å vise lederskap.
Vår regjering skal vise lederskap i en krevende tid.