Da vi markerte den internasjonale kvinnedagen på tirsdag, la jeg merke til et relativt stort antall paroler, kronikker og innlegg i sosiale medier som omhandlet ønsket om en ny samtykkelov.
Å innføre samtykkelov betyr i korte trekk å endre formuleringene om voldtekt i dagens straffelov til å i større grad forby sex uten samtykke, og definere dette tydeligere som voldtekt. Det er lett å forstå hvorfor mange ønsker seg en slik lovendring. Én av ti norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Det er et enormt samfunnsproblem, og behovet for å gjøre noe er åpenbart. Problemet er bare, tror jeg, at en samtykkelov neppe vil gjøre noe særlig forskjell.
Innføringen av samtykkelov i Norge fremstår helt ute av proporsjon til hvor mye en slik lov vil endre
Jo da, i Sverige ser en tilsvarende lov ut til å ha hatt god effekt. I hvert fall hvis man bedømmer etter antallet anmeldelser og dommer for voldtekt. Dessverre er det lite sannsynlig at disse resultatene vil være direkte overførbare til Norge.
Den juridiske tilstanden i Norge er nemlig ikke sammenlignbar med slik det var i Sverige før de innførte sin samtykkelov. I Norge har vi allerede et straffebud mot det vi kaller «grovt uaktsom voldtekt», som nettopp søker å ta for seg voldtektstilfeller der forsett ikke foreligger eller lar seg bevise. Et slikt straffebud har de ikke hatt i Sverige. Denne paragrafen omfatter allerede mange av de voldtektstilfellene som en samtykkelov er ment å dekke. Å innføre en ny paragraf som dekker det samme som en eksisterende paragraf, er ikke stort annet enn symboljuss.
[ Det er like store helter på russisk side. Med motets makt. ]
Det er ikke dermed sagt at det å innføre samtykkelov ikke vil ha noen som helst verdi. Tvert imot. Voldtekt er i stor grad et kulturelt problem, og symboler er viktig for å endre den kulturen. Det er ingenting i veien for å sende et tydelig signal, også i lovverket, om at sex uten samtykke er voldtekt. Likevel mener jeg at fokuset og oppmerksomheten rundt innføringen av samtykkelov i Norge fremstår helt ute av proporsjon til hvor mye en slik lov vil endre.
Det kan også være problematisk med en lov som flytter fokus vekk fra hvilken handling som har blitt begått og over på hva offeret selv har gjort eller uttrykt. Det er lett å se for seg at en utspørring om hvor tydelig noen har gitt, eller ikke gitt samtykke, ikke blir stort bedre enn de utspørringene som skjer i dag om hvor mye man gjorde motstand eller hva man hadde på seg?
[ Folket gir statsministeren tommel opp i krisetid, mens partneren fordamper som diesel i sola. ]
Samtykke er heller ikke noe lettere å bevise i retten enn andre deler av voldtektssaker. Dette er en problematikk noen har foreslått å løse med apper eller andre former for skriftlig innhenting av samtykke, men dette er både totalt ubrukelig og en grunnleggende misforståelse av hva samtykke er. Det er ikke slik at et samtykke gis en gang for alle, og et samtykke på et eller annet tidspunkt er uansett ikke en blankofullmakt. En vesentlig del av samtykke er også retten til å trekke det tilbake. Denne retten kan man ikke avtale seg bort fra med en signatur eller en kontrakt. Slike forslag viser en skremmende dårlig forståelse for hva et samtykke er, og hvis problemet er at folk ikke kan identifisere et samtykke, vil det nok hjelpe lite med en samtykkelov.
Det jeg er mest redd for er at samtykkeloven skal bli en sovepute. At lovgivere og myndigheter skal klappe seg på skuldra over å ha innført en ny lovparagraf, og glemme hvor mye mer som faktisk skal til.
[ Hvorfor kan ikke kvinner bare være mer som menn? ]
Én ting er den tidligere nevnte kulturendringen. Over 80 prosent av voldtekter begås av noen offeret allerede kjenner. Så godt som alle gjerningspersoner er menn. De fleste sakene blir aldri engang kjent for politiet. Diskusjonen om samtykke hører hjemme langt flere steder enn i strafferetten og rettsvesenet. Skoler, foreldre og samfunnet som helhet må i langt større grad legge til rette for at unge gutter og jenter utvikler forståelse og kunnskap om samtykke.
Samtidig må oppfølgingen av de sakene som faktisk havner i politi og rettsvesen styrkes betraktelig. Politiets rapport om etterforskning av seksuelle overgrep fra 2015 konkluderte med at seksuallovbrudd i en del tilfeller nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker. Selv om politiet hevder at etterforskningen har blitt bedre siden den gang henlegges fortsatt omtrent den samme andelen saker.
Dette er problemer som ikke lar seg løse uten omfattende innsats. I førstelinjen må det satses på kompetanse på vold i nære relasjoner og voldtekt. Politidistriktene trenger i større grad egne fagmiljøer dedikert til å etterforske slike saker.
[ Hege Ulstein: De ble kvitt Tajik, men dette er også et rammende slag for Arbeiderpartiet. ]
Sist, men ikke minst, må vi anerkjenne at voldtekt er kriminalitet som alltid kommer til å være svært vanskelige å bevise. Beviskravet i straffesaker er og skal være strengt. Derfor må et større fokus også være på å ivareta ofrene i de sakene der ingen blir dømt, og på å øke forståelsen for at voldtektssaker er like virkelige, og har de samme menneskelige konsekvensene, selv om ingen er dømt for voldtekten.
Vi har en lang vei å gå for å bekjempe voldtekt og seksuelle overgrep, og selv om det neppe kan skade å tydeliggjøre et samtykkekrav i lovverket må vi ikke lure oss selv til å tro at det er en vidundermedisin. Det virkelige slaget står nok andre steder.