Kommentar

Strømbrudd i regjeringen

Energikrisen forstørrer regjeringens største problemsak.

Tegning:
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«Samspill». Det var ordet Norsk olje og gass hadde valgt som overskrift da organisasjonen avviklet sin årskonferanse på torsdag. Statsminister Jonas Gahr Støre var en selvskreven gjest, og han ble intervjuet av Asbjørn Slettmark. På slutten av samtalen fikk Støre spørsmålet:

«Tema for konferansen er jo samarbeid. Nå har du samarbeidet med Senterpartiet. Har du noen tips?»

«Til hvordan jeg samarbeider med Senterpartiet?» spurte Støre tilbake.

«Ja, har du noen tips?»

«Ja, men det er jo ingen annen vei. Standardsvaret er – tenk om jeg hadde 50,1 prosent for mitt parti, så slapp jeg det. Så må du samarbeide internt i partiet også, for det er mange ting å ta hensyn til. Det er jo veien, åssen mennesker finner ut av det. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg samarbeider hver dag jeg, i min egen familie, for å få ting til å gå opp,» svarte Støre. «Jeg har sittet i åtte år med tre partier, nå har vi sittet i fem måneder med to partier. Det er høy framdrift i den regjeringen,» avsluttet han.

Intervjuet var spilt inn på video og ble vist på en storskjerm på scenen, så Støre fikk ikke med seg at det brøt ut latter i salen da han snakket om samarbeid med Senterpartiet og samarbeidet internt i Arbeiderpartiet.

Er dette noe å le av, egentlig? I Innlandet har Senterpartiet brutt samarbeidet med Arbeiderpartiet etter at Ap gikk mot folkeavstemningen som ga et flertall for å splitte opp storfylket. Internt i Ap er det klart for nye maktkamper i kjølvannet av Hadia Tajiks fall.


Sjansen for at regjeringen Støre sitter helt til 2025, er neppe særlig mer enn fifty-fifty.


Uflaksen til Støre seer ikke ut til å ha noen ende. Nå er det ene politikkområdet som er det aller vanskeligste for Ap og Sp å samarbeide om, også blitt det altoverskyggende politikkområdet. Litt enkelt kan man si at det de to partiene er enige om, ikke er så viktig lenger, men det de er uenige om, er desto viktigere. Det dreier seg om energi, miljø og europeisk samarbeid.

Et tydelig og klart eksempel på det, fikk vi da Sps finanspolitiske talsperson Sigbjørn Gjelsvik sa til Klassekampen på onsdag at all elektrifisering av sokkelen nå må settes på vent. Han viste til energikrisen og de vanvittige strømprisene, og sa at «om vi nå mister viktige industribedrifter på grunn av høye strømpriser, så kommer de kanskje aldri tilbake igjen «.

Elektrifisering av sokkelen er regjeringen Støres aller viktigste virkemiddel for å nå klimamålene innen 2030. Det er ekstremt vanskelig, kanskje umulig, å få det til innen fristen uten elektrifisering. Reaksjonen fra klima- og miljøminister Espen Barth Eide var da heller ikke til å misforstå: «Dette er et klart brudd med Hurdalsplattformen «.

Så kan man alltids spørre seg om det er Gjelsvik eller virkeligheten som har brutt med Hurdalsplattformen. De som forhandlet den fram, kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg den situasjonen Europa nå er kastet ut i. Og det står også i Hurdalsplattformen at fastlandsindustrien skal beskyttes. Hvis konsekvensen blir at løftene på ett av disse to punktene – enten elektrifisering eller fastlandsindustrien – må brytes, blir det fort høyspent, elektrisk og ikke veldig deilig i regjeringen. Legg til at tidligere Ap-nestleder Trond Giske, sekundert av avgått stortingspresident Eva Kristin Hansen, vant fram i Trondheim Ap med akkurat det samme kravet: Planene om elektrifisering må revurderes. Vi kan med andre ord trygt formode at dette ikke skaper mye lys og mye varme internt i Ap, heller.

Dersom Støre velger å gi etter for Senterpartiet og Trondheim Ap, og nedskalere elektrifiseringen utenfor Sørvest-Norge, skyve på klimamålene til 2035 eller kompensere med kvoter, risikerer han å framstå som svak, og han må regne med sterke protester fra miljøbevegelsen, SV og det grønne Ap. Gjør han det ikke, risikerer han splittelse i regjeringen og enda mer Trønder-trøkk.

Da Støre kom ut på slottsplassen i fjor høst, kunne man, hvis man hadde lest Hurdalsplattformen, konstatere at tre Ap-statsråder måtte lykkes dersom Støre skulle lykkes: Arbeidsminister Hadia Tajik, næringsminister Jan Christian Vestre og klimaminister Espen Barth Eide. Nå er Tajik ute og erstattet av Marte Mjøs Persen, Eide må slåss både internt i Ap og med Senterpartiet om regjeringens desidert viktigste klimapolitiske virkemiddel, og Vestre må sikre at industriarbeidsplassene overlever energikrisen, sånn at de fortsatt er der når omstillingspolitikken han er så ivrig på å rulle ut, kommer i gang.

På Hurdal var Ap tidvis preget av separasjonsangst. Hvis man lot Sp gå, kunne man risikere at partiet forsvant over i et samarbeid med høyresiden. Da ville i så fall et historisk rødgrønt flertall bli borte. Hvor stor grunn det var for den angsten på det tidspunktet, kan man alltids spørre seg om. Men etter at Senterpartiet har stupt på målingene, og fortsatt leter etter en vei ut og opp, er én ting sikkert: Dersom regjeringen splittes, er samarbeidet over. Da går Sp i opposisjon og danner de flertallene de kan for å få gjennomslag for egen politikk. Støre får bare håpe at han slipper å måtte finne ut av hva han skal gjøre i en slik situasjon.

Kan dette regjeringsprosjektet ende med et strømbrudd? Det er ikke akutt fare for at alle sikringene går. Men sjansen for at regjeringen Støre sitter helt til 2025, er neppe særlig mer enn fifty-fifty.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen