Krigen og krisene avdekker mye.
Med krig i «Europas kornkammer» – Ukraina og Russland står for 30 prosent av verdens produksjon av hvete og bygg – ser selv den ideologisk blinde trolig behovet for et nasjonalt kornlager. Strømprisene forteller oss et og annet om behovet for nasjonal kontroll over ressursene. Krigsfaren får europeiske land til å snakke om behovet for sterkt forsvar igjen. Og drivstoffprisene er ute av kontroll. 25 kroner og mer for diesel og bensin gjør livet surt for mange.
Hva ville ikke Trygve Slagsvold Vedum anno, for eksempel, 2020 ha sagt om alt dette? Han ville kanskje ha sagt ting som at «Det er en voldsom naivitet. Vi er helt avhengige av import» om motstanden mot å bygge kornlager. Han kunne ha sagt at «det å ta tilbake kontroll over kraftpolitikken [vil] være avgjørende viktig», og at det «er uaktuelt å sitte i en regjering som øker bensinprisen til 20 kroner», og kanskje også at vi trenger «70 nye stridsvogner» – nå.
Folk kjenner ikke igjen partiet, og partilederen som var så tydelig, framstår plutselig ufokusert
Vedum er ikke der lenger nå. Han er ikke lederen for opposisjonen, mannen med øret på skinnegangen, han som fanger opp misnøyen med sentralisering og usosiale kutt. Vedum er finansminister. Og merkelig lite synlig i det som vanskelig kan kalles annet enn en krisetid. Dyrtid. Eller ulvetid.
Ja, regjeringen er fortsatt fersk. Jo da, den har satt ned en energikommisjon. Og visst lover Vedum tiltak som skal bøte på drivstoffprisene. Kanskje. «Vi kan ikke ha sånne priser over tid, det blir altfor ekstremt for folk, det er det ikke noe tvil om», sier Vedum nå. Og lover grep. Kanskje: «Hvis vi ser dette fortsetter, så må vi ta grep».
Problemet til Senterpartiet, som vises på Opinions ferske meningsmåling for Dagsavisen, der partiet får 7,5 prosent oppslutning, er selvsagt at det ikke er dette velgerne venter fra Vedum og kompani. Folk forstår at finansminister Vedum må snakke litt annerledes enn opposisjonspolitikeren Trygve. Det folk sliter mer med, er hvor det ble av kursendringen. Vedum administrerer mer enn han styrer. De positive anslagene i Hurdalsplattformen blir borte i den daglige driften av landet.
[ Støre står støtt, men krise for Sp ]
Skattekutt for vanlige lønnsmottagere spises opp av økte utgifter og inflasjon. Strømstøtten oppfattes som for dårlig. Drivstoffstøtte kan komme. Kanskje. Kort sagt: Senterpartiet og partilederen oppfattes som bakpå.
Fylkesoppløsningene går – nesten – etter plan og løfter. Spørsmålet er selvsagt om fylkene virkelig er det folk er aller mest opptatt av, eller om Nordlys har et poeng når avisa skriver på lederplass at det og andre reverseringer først og fremst vekker begeistring «hos en håndfull egne ordførere»?
Det er tidlig. Ting kan snu. Men det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Senterpartiet sliter på målingene om dagen. Folk kjenner ikke igjen partiet, og partilederen som var så tydelig, framstår plutselig ufokusert.
Akkurat nå er bildet slik: Senterpartiet lover at de tror på hele Norge. Men veldig lite av Norge tror lenger på Senterpartiet.
