Putins krig er tapt. Formålet med krigen er uoppnåelig. Ukrainerne vil aldri bli innlemmet i Russland. Vil aldri bli en russisk provins. Rå makt kan ikke tvinge noe sammen. For hver dag som går, blir dette bitrere og mer umulig. Og for hver dag som går, blir veien tilbake til en plass i verden lenger for russerne. Men for Putin er det ingen vei tilbake. For han ender dette i Ukraina.
Angrepskrig er en straffbar forbrytelse mot freden, ifølge Nürnbergprinsippene.
Etter over en uke med krig har verden fått se hva moderne krig innebærer, og enn så lenge har russerne likevel holdt igjen. Stygt kunne vært mye styggere. Tungt skyts kunne vært tyngre, og enn så lenge tas det et visst hensyn til sivile. Drømmen om å lokke ukrainerne over på sin side er ikke gitt opp. Var målet bare å vinne militært, ville Kyiv nå ligget i ruiner. Men hjertene er tapt. For godt. Det som kunne vært vunnet med myk makt − penger, støtte og kulturelt fellesskap − er nå umulig. Det som ble gjort vanskelig av annekteringa av Krim, er nå hinsides alt. Krigens mål er tapt.
Hvordan hadde vår egen historie sett ut hvis regjering og kongehus hadde kapitulert 9. april 1940?
Putin har kanskje trodd at hans soldater kunne rykke inn og få roser plassert i geværmunningene. Som på bildene fra da de allierte rullet østover fra Normandie i 1944 og 1945. Soldater omslynget av takknemlige kvinner og barn. Russerne er ikke frigjørere. De er overgripere.
Mange stiller spørsmål ved klokskapen i å sende våpen, slik den norske regjeringen sa ja til på tirsdag. Ja, det trekker oss nærmere konflikten, men vi stiller oss sånn lojale med resten av Europa og er solidariske med Ukraina. Vi kunne ikke gjort noe annet.
Ja, det vil mest sannsynlig forlenge krigen, øke ødeleggelsen og koste flere liv. Hva er poenget når utfallet uansett er russisk seier, spør noen. Grunnene til å kjempe er mange. Hver time med motstand har stor verdi. Krigen i Ukraina handler om å påføre russerne tap som gjør prisen for seieren så høy at regninga vil kunne velte Putin. Seieren må bli så dyr at det ikke er krefter eller vilje eller evne til å gå videre vestover mot Baltikum.
Kampen står ikke bare om ukrainsk frihet. Den er viktig og ukrenkelig, men de kjemper også en større kamp. Ukrainerne kjemper for alle. Som for spanjolene som slåss mot Francos fascister på 1930-tallet, handler dette om noe større enn eget land. Spanjolene kjempet mot krefter og ideer som truet alle. Og demokratiene i Europa sviktet da totalt.
[ Mange av de mest brutale lærdommene fra andre verdenskrig, var rett og slett i ferd med å bli glemt. ]
Ikke minst handler motstanden nå også om hva slags grunnmur som skal stå igjen av Ukraina og folket. Hva framtida skal bygges på. Hvilken nasjonal fortelling de skal samles rundt. Hver dag som går er en seier for den freden som skal vinnes. Hvordan hadde vår egen historie sett ut hvis regjering og kongehus hadde kapitulert 9. april 1940? Vi veit i dag hvor avgjørende kongens nei var da. Det spilte ingen rolle for utfallet militært, men har betydd enormt for Norge og ikke minst kongehuset posisjon i ettertid. Hadde vi lagt ned våpnene, ville vi vært et annet folk, med en annen identitet. Den krigen formet oss og våre idealer, og har på mange flere vis enn vi er bevisst, gjort oss til dem vi er. Denne krigen former nå framtidas Ukraina. Det er verdt å kjempe og dø for.
Men denne kampen er risikofylt, den er skremmende. For ukrainerne aller mest, men også for alle andre. Og spillet er høyt. Innsatsen de siste ti dagene er svimlende. Vesten har på imponerende vis samlet seg og evnet å iverksette økonomiske sanksjoner i en skala få hadde trodd på. EU og NATO har stått fram som urokkelige enheter, ikke splittet og delt. Sanksjonene har hatt stor effekt. Putins oligarker har begynt å pipe.
[ Nato-alliansen kan komme til å rykke nærmere innpå russerne i en større del av Norden. ]
I tillegg er det pøst på med andre virkemidler. Europeisk sikkerhetspolitikk er i løpet av dager snudd på hodet. Tysklands etterkrigshistoriske motvilje til militær opptrapping, og ydmykhet mot et Russland de står i historisk gjeld til, ble snudd til planer om massiv opprustning. Finlands nøytrale balanseøvelse på randen av Russland kan være over. Landet orienterer seg nå mot NATO. Sverige kan følge. EU åpner døra for ukrainsk medlemskap i unionen.
De kulturelle boikottene er også på sin plass. De er intuitive, alle ønsker å si ifra på sitt nivå om Putins forbryterske angrepskrig. Russland utelukkes nå totalt fra fellesskapet. Det er et viktig signal. Men noen av grepene våre rammer aller mest oss selv. Når vi nekter russiske paraidrettsutøvere å konkurrere, stenger Norway Cup, når vi mobber russiske barn, tagger ned en russisk smørevogn i Kollen. Når Dostojevskij plukkes ut av universitetsbokhyllene i Italia. Vi må ikke glemme verdiene vi kjemper for.
Summen av innsats er overveldende. Den er egnet til å presse Putin, men også stresse han. Knipetangsmanøveren med økonomiske sanksjoner og med en utvidelse av EU og NATO østover kan gjøre ham desperat. Men hva er alternativet?
Ukas viktigste nyhet er Kinas taushet i FN. Mangelen på kinesisk støtte er øredøvende for Putin. Desperasjon er farlig. Og mangel på rasjonalitet er det vi frykter aller mest i et isolert Kreml.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
