I kjølvannet av andre verdenskrig ble det dannet noen sentrale institusjoner, FN, NATO og forløperen til EU, EEC. Verden generelt og Europa spesielt hadde lært på verst tenkelige vis at vi trenger samhold og samarbeid på tvers av nasjonale interesser. Ved å binde sammen de europeiske landene økonomisk, skulle interne konflikter unngås og den økonomiske styrken bli en motvekt til datidas stormakter, Sovjetunionen og USA. Og ved å samarbeide med USA i en forsvarsallianse som de europeiske landene så definitivt trengte mer enn amerikanerne selv, kunne medlemslandene, ja, selv lille Norge med grense til Sovjetunionen, føle seg tryggere.
[ Hvor lenge vil soldatene og folket akseptere Putins krig? ]
Videre hadde man lært seg hvor farlig det var å følge autoritære, mannlige (for de var jo alle menn) ledere blindt. Og i tillegg hadde nazistenes jødeforfølgelser vist de grusomme konsekvensene av å umenneskeliggjøre folkegrupper over tid og holde folk ansvarlige for hvem de er i stedet for hva de gjør.
[ Dette er en kamp om demokratiets framtid ]
Kanskje har det etter hvert blitt med disse institusjoner og lærdommer som det er med forsikringer? De er kjekke å ha når man trenger dem, men lette å glemme, og muligens bare en irriterende kostnad, i alle andre år. I alle fall har vi sett en utvikling der det som lenge var utenkelig, har fått snike seg inn i livene våre igjen. Vi har fått autoritære ledere i land vi ikke hadde forventet det i. Hvem hadde for eksempel drømt om en amerikansk president så polariserende og lite opptatt av fakta og folkeskikk som Donald Trump? Og hadde noen trodd at det britiske folk skulle bryte med EU og resten av Europa?
[ Krigen i Ukraina har gjort Finland mer interessert i Nato-medlemskap ]
I tillegg må vi erkjenne at hele den vestlige verden har fått et oppsving i nasjonalisme, polarisering og «meg og mitt» foran «deg og ditt». Ingen kan vel heller påstå at det de senere år er blitt mindre generalisering mot folkegrupper på grunn av hva de tror, hvor de kommer fra eller hvordan de kler seg? Mange av de mest brutale lærdommene fra andre verdenskrig, var rett og slett i ferd med å bli glemt.
[ Kan krigen gjøre SV til et ja til Nato-parti? ]
Så gikk Vladimir Putin til sitt vanvittige angrep på Ukraina, og demonstrerte for en hel verden hva en såkalt «sterk mann» kan finne på. Midt i galskapen og tragedien, tar jeg meg i å tenke to ting: Noe av det dummeste vi kan gjøre, er å holde alle russere kollektivt ansvarlige for en gal leders verk. Og noe av det smarteste vi kan gjøre, er å oppfriske gamle lærdommer. God fredag!