Nå har jeg lest det litt for mange ganger de siste ukene: «Kvinnekampen har gått for langt».
Jeg er spent på hvordan det er mulig.
Denne avisa hadde nemlig en sak for noen uker siden, med leder av Likestillingsgruppa i Mannsforum, Guttorm Grundt. Han mener diskriminering mot menn blir systematisk akseptert, og vil ha en kjønnsnøytral likestillingslov.
Debatten i etterkant har blant annet handla om at «menn er drittlei» og at det ikke er rom for at menn har problemer. Budskapet pakkes gjerne inn et par ganger, men ender med konklusjonen: Kanskje det er damenes feil at vi gutta har utfordringer?
Det er absurd at jeg må skrive dette, men det er ikke kvinners skyld at menn har problemer.
Å være opptatt av kvinnekamp, er heller ikke til forkleinelse for mannen. Alle tjener på et likestilt samfunn: forskning viser tydelig at menn i likestilte land har det bedre. Skeivheter i samfunnet vårt går på ingen måte kun utover kvinner. Det går utover alle. Når rammene for hva det vil si å være kvinne, er små, vil rammene for hva det vil si å være mann, skrumpe inn samtidig.
Bare fordi man har hørt det gang på gang, betyr det ikke at det ikke er sant at menn tjener mer, har bedre pensjon, og utgjør et flertall toppen av næringslivet. Kvinner utsettes for mer vold og overgrep. Kvinnehelse blir systematisk underprioritert: Sykdommer som rammer kvinner har lavere prioritet i forskning og helsevesen.
Det fortelles også mange historier av kvinner, om forskjellsbehandling og utrygghet. Altfor ofte møtes de med mistro og bagatellisering. Da er det ganske trist å høre påstander om at kampen egentlig er over.
Guttas utfordringer kommer ikke av for mye fokus på «kvinnesaker.»
[ Kaveh Rashidi: – Jeg hadde ikke kapasitet til å være lei meg for skilsmissen (+) ]
Det er ikke sånn at jo bedre damer får det, jo mindre er det igjen til gutta. At man velger å se på store samfunnsproblem som «kvinnegreier» er i det hele tatt et symptom på at vi ikke har kommet langt nok.
Mange hevder også at det aksepterte narrativet om kjønn, er at kvinner på en eller annen måte alltid skal få støtte, og at menn er en slags syndebukk uansett hva de gjør eller sier. De kan liksom ikke gjøre eller si noe, for de er jo menn. Det blir en veldig unyansert og forenkla påstand.
Det stemmer at man lett blir møtt med piggene ute, med latterliggjøring og bagatellisering, når man diskuterer kjønn og forskjeller. Men det gjelder ikke kun for menn – det går begge veier. Kjønnsdebatten er betent, og det er sinte mennesker i begge endene av den. Å påstå at det er så lett for damer å snakke om urett, det stemmer bare ikke.
Man burde også vite hva slags retorikk man bidrar til, når man sier at «kvinnekampen har gått for langt».
En viktig grunn til at vi ikke er likestilte, er fordi kvinner, både nå og før, blir møtt med mistillit når de hever stemmen om urett.
Nå, i 2022, kommer den mistilliten ut på en mindre gjennomsiktig måte, fordi vi har laget oss et slags falskt narrativ om hvor utrolig enige vi er. Selvsagt skal kvinner ha de samme rettighetene som menn! Men hvis det pekes på forskjeller, er sjansen for at det skyter som en rakett tilbake igjen på kvinnen, veldig stor.
[ TIX, forstår du hva du har gjort? TIX, forstår du hva du har gjort? ]
Metoo er et strålende eksempel på den halvhjerta aksepten kvinner møter: Nå blir de fleste lei bare de leser ordet. Fint at vi snakka om det. Men det gikk ikke litt langt, eller? Mange menn aksepterer at det skjer urett mot kvinner, men bare på sine egne premisser, bare så langt det oppleves komfortabelt for dem. Så lenge de ikke trenger å føle seg truffet av det.
Jeg husker en samtale jeg hadde med en mann en gang, om at han syntes det var fint å sette fokus på maktforhold i arbeidslivet. Men det at jeg ble befølt ufrivillig på byen, ikke hadde noe med saken å gjøre. Fordi det kan man ikke gjøre noe med: det er bare livets gang, liksom. Jeg tror det handler om at man føler seg trua, om det skulle stemme.
Saken fortsetter under videoen
Men på hvilken måte truer det menn at jeg ikke vil bli klådd på når jeg er på byen?
Å gjøre samtalen om likestilling til en konkurranse om hvem det er som har det verst, gagner ingen. Spesielt ikke gutta det utrykkes bekymring for. Likestilling er ikke en stillingskrig, det er et felles prosjekt. Og det inkluderer åpenbart begge kjønn. Å late som noen mener noe annet, gjør bare veien dit mer kronglete enn den trenger å være.
