«Dere tar feil! Det kan bli verre!»
Jeg husker godt da ordene falt, en gang rundt årtusenskiftet. Lederstriden i Ap mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg var i ferd med å gå fra kald til varm. Ap hadde fått målinger på 17-tallet. Noen journalister satt sammen med et par Ap-folk i det som den gangen ble kalt krematoriet, røykerommet ved siden av stortingsrestauranten.
Ap snakket til lommeboka, men lommeboka ville ikke høre etter.
En av oss hadde sagt at nå var Ap helt på bunnen. Det var ikke mulig å synke dypere.
«Det kan bli verre! Grunnfjellet vårt er helt nede på 12-tallet!» protesterte den ene Ap-politikeren. «Det høres ut som du synes det er positivt? At 17 prosent egentlig er ganske bra, og at dere har mål om å gjøre det enda dårligere? Er det så lurt å tenke sånn, da?» spurte en av oss.
Da ble det stille.
Nå, i 2022, vet alle i Ap at det kan bli verre, selv om det er ille nok som det er. Det er bare et år siden partiet lå på nettopp 17 prosent. Etter valgseieren i høst har det gått i konstant nedoverbakke. Kanskje er det en felles trøst i felles skjebne. Det er i så fall det eneste positive ved at Senterpartiet og Arbeiderpartiet synker sammen.
Strategien til Sp ser foreløpig ut til å gå ut på å vente til det går over av seg selv, og å skyte litt ulv i mellomtiden
I utgangspunktet er det ikke håpløst å stå i en krise. Ikke hvis man vet hvorfor krisen oppsto, og har en plan for hvordan man kan komme seg ut av den. Men i de to regjeringspartiene klarer man ikke helt å svare på disse spørsmålene. Sp har fått granatsjokk. Det brå fallet var det ingen som forutså. Strategien ser foreløpig ut til å gå ut på å vente til det går over av seg selv, og å skyte litt ulv i mellomtiden. Kanskje kan jordbruksoppgjøret gi en god avling velgere, også.
Mange kommentatorer peker på at reverseringen av Solberg-regjeringens politikk, og da særlig oppløsningen av storfylkene, er en dårlig sak for Støre og Vedum. Folk vil ha framskritt, de vil ikke ha reversering, er omkvedet. Det er en mangelfull analyse. Det hadde vært mye, mye verre både for Ap og Sp dersom de hadde løpt fra et så viktig løfte. Derimot kan nederlaget i Andøya-saken ha hatt ganske mye å si for Sp, særlig i nord. Og i Oslo kan Rødt-leder Bjørnar Moxnes le hele veien til Ullevål sykehus.
Ett viktig, brutt valgløfte er det snakket langt mindre om. Før valget i fjor var ett regjeringsalternativ langt mer populært enn noe annet. Det som ble kalt Støres «drømmeregjering»: En rødgrønn flertallskoalisjon av Ap, Sp og SV. Det var dette alternativet Støre gikk til valg på. Det var det velgerne hans ville ha. Men da valget var vunnet, fikk de rødgrønne velgerne et helt annet og langt mindre populært og ønsket alternativ.
Folk går helt sikkert ikke rundt og tenker på dette i sånn til daglig. Det kan likevel være en viktig, underliggende forklaringsfaktor for en mer udefinerbar skuffelse.
[ Infiltrasjonen fra ytre høyre ]
I tillegg gir ikke løftene det blir levert på, den helt store uttellingen. Nylig avskaffet arbeidsminister Hadia Tajik den generelle adgangen til midlertidig ansettelser. Da Frp-statsråd Robert Eriksson innførte det, ble det generalstreik, demonstrasjonstog opprør. Tajiks viktige omgjøring førte til en helsides gladsak i Dagens Næringsliv. Det var omtrent det. Vi tar til gatene når vi bli fratatt det vi mener vi har krav på. Men når vi får det tilbake, trekker vi på skuldrene og tenker at det skulle da bare mangle.
Det finnes et enda større paradoks:
Før Aps landsmøte, gjennom landsmøtet og hele veien fram mot valget i fjor utviklet, spisset og forfinet partiet et budskap som var rettet mot folks lommebøker: Et enkelt løfte om at nå var det vanlige folks tur, nå skulle hvermannsen sitte igjen med mer på kontoen. Det ble lovet billigere SFO, billigere barnehager, lavere skatter for vanlige inntekter, høyere pendlerfradrag, billigere ferjebilletter, større fagforeningsfradrag, gratis tannlege, kutt i gebyrer og mer brillestøtte. For å nevne noe.
Når man sitter fast i en hengemyr, er det bedre å finne ut hvordan man kommer seg ut av den, enn å krangle om hvordan man havnet der.
Den store ironien ligger i at disse løftene for det meste er innfridd, på imponerende kort tid. Men underteksten i budskapet fra valgkampen var noe mer enn de konkrete enkeltsakene. Den var at alle «vanlige folk» skulle få mer å rutte med.
Ap snakket til lommeboka, men lommeboka ville ikke høre etter.
Dyrere strøm, dyrere mat, dyrere drivstoff og stigende rente gjør at folk opplever at løftene er brutt, til tross for at de er holdt. For Støre og Ap består ulykken i at internasjonale og kompliserte trender det er nesten umulig å gjøre noe med, fører til at forventningene ikke kan innfris. Akkurat det kommer neppe til å bedre seg når Jens Stoltenberg, en mann folk flest fortsatt forbinder med Ap, skal bli fast leverandør av dårlige rentenyheter.
[ Noen ord fra en knekt mann ]
Så de har nok rett, de som sier at det kan bli verre.
Regjeringens store, politiske satsing er en helt riktig – og viktig: En rettferdig, dyptgripende og omfattende omstilling av norsk økonomi, næringsliv og arbeidsliv. Problemet er at langsomt reformarbeid mangler rask dynamikk, slående synlighet og umiddelbar gevinst.
Kanskje er det mulig å koble de gamle løftene sammen med de nye problemene. Det kan skje ved å utvide gamle støtteordninger drastisk, og innføre nye. Ett eksempel: I stedet for, eller i tillegg til, å bruke store beløp på å hjelpe folk med strømregningen, kan man foreslå en betydelig utvidelse av støtteordningene til forbrukere som vil bytte fra elektrisk oppvarming til alternativer som biovarme, varmepumpe eller bergvarme. Det heter jo at dersom du vil hjelpe en som sulter, gir du ham ikke en fisk. Du lærer ham å fiske.
Én ting er sikkert: Når man sitter fast i en hengemyr, er det bedre å finne ut hvordan man kommer seg ut av den, enn å krangle om hvordan man havnet der.